«Vi har jo møttes før.»
Jeg ser på kvinnen foran meg. Det er noe kjent der, men jeg klarer ikke å plassere henne.
«Vi gikk jo på traumekurset sammen.»
Og plutselig husker jeg. Herregud. Vi var sammen hver uke i tjue uker. Midt under korona. Da verden stengte ned, var hun faktisk et av få mennesker jeg møtte. Vi var en kohort som fikk fortsette å møtes på voksenpsykiatrisk.
Jeg ser på henne igjen. Så ser jeg på meg selv.
«Se på oss nå.»
Jeg må gi henne en klem. For et øyeblikk står fortiden rett foran meg. Ikke som et vondt minne, men som et speil på hvor langt jeg faktisk har kommet.
Den gangen var jeg sterkt preget av diagnosen min, kompleks PTSD. Jeg var redd. Jeg skammet meg. Noen dager var det vanskelig bare å gå ut døra. Nå står vi her, og jeg kjenner meg ikke lenger som den kvinnen som gikk inn dørene på voksenpsykiatrisk. Jeg identifiserer meg ikke lenger med diagnosen. Jeg går ikke rundt og er redd for verden.
Det har skjedd en varig endring.
De siste sju ukene har jeg hørt én setning ganske mange ganger:
«Så modig du er!»
Fordi jeg skriver denne boka mens andre leser den. Fordi jeg deler historier fra livet mitt. Fordi jeg står på scener og snakker om ting vi kanskje ikke snakker så mye om.
Jeg har stått mye på scenen den siste uka også. Og der snakker jeg blant annet om komfortsonen. Vi må våge å bevege oss utenfor den, sier jeg. Det er der magien skjer.
Så går jeg hjem og holder min egen kropp trygt innenfor den.
Kroppen jeg passer på
Jeg har blitt veldig god til å ta hensyn til kroppen min. Ikke tren for hardt. Ikke press for mye. Er du sliten? Sett deg ned. Vil du ha noe godt? Selvfølgelig.
Jeg går tur. Jeg gjør yoga. Jeg trener litt styrke innimellom. Men med det samme kroppen protesterer, lytter jeg. Jeg har tenkt at det er omsorg. Kroppen min har vært gjennom mye. Den har hatt vondt. Den har vært syk. Den har sagt tydelig fra når jeg har gått for langt.
I forrige kapittel skrev jeg om hvordan jeg endelig har begynt å lytte til den. Men mens jeg har skrevet dette kapittelet, har jeg oppdaget noe som er vanskeligere å innrømme:
Jeg lytter ikke alltid til kroppen. Faktisk kan jeg være ganske dårlig til det.
Jeg kan jobbe en hel dag og nesten glemme å spise. Jeg kan glemme å drikke vann. Jeg kan bli så opptatt av det jeg holder på med at kroppen nesten forsvinner. Helt til den roper.
Herregud. Du er jo helt sulten. Du er tørst. Du er utslitt.
Oi. Beklager. Hva trenger du? Skal jeg lage noe til deg?
Og da gir jeg den alt.
Det var da jeg plutselig så det: Jeg veksler mellom å overse kroppen og å trøste den.
Det sorte hullet
Jeg kan ganske mye om mat. Jeg har utdanning som kostholdscoach. Jeg vet hva kroppen trenger, og jeg er faktisk veldig glad i grønn, skjønn mat. Jeg elsker følelsen når jeg spiser ordentlig mat som gjør kroppen godt.
Det er ikke først og fremst hva jeg spiser som er problemet. Det er hvordan.
Jeg har ingen god rytme. Jeg kan gå altfor lenge uten mat, og så spise. Og spise igjen. Ikke fordi jeg er sulten. Jeg kan være helt mett og likevel kjenne et sterkt behov for å putte noe i munnen.
Det er nesten som en smokk. Noe å tygge på. Noe å smake på. Noe som gir meg noen minutters lindring.
Jeg har prøvd å forstå dette som sult. Som dårlige vaner. Som søtsug. Som mangel på disiplin. Men ingen av forklaringene har egentlig truffet. For jeg vet hvordan sult kjennes.
Dette er noe annet.
Det kjennes mer som et sort hull. En tomhet jeg forsøker å putte noe inn i. Men den blir aldri full.
For det er ikke mat den trenger.
Når kroppen trenger trøst
I sommer, da jeg hadde det på mitt mørkeste emosjonelt og mentalt, var meditasjon et av de få stedene jeg fant ro. Når jeg satt i meditasjon, kunne jeg være i kroppen. Der inne var det trygt.
Men så åpnet jeg øynene, og livet kom tilbake. Jeg skulle reise meg. Bevege meg. Gå ut i denne virkeligheten som på det tidspunktet føltes fremmed for meg. Et liv jeg ikke ønsket å være i. Og panikken kom tilbake.
Roen jeg fant inne i kroppen, ble ikke med meg ut i livet. Jeg ville tilbake til det trygge. Ikke press kroppen. Ikke utfordre den. Hold den her.
Og når uroen kom, kunne jeg trøste den. Med mat.
Jeg begynner å forstå at maten noen ganger har vært mindre næring og mer omsorg. Eller kanskje det riktigere ordet er trøst.
For det er ikke nødvendigvis det samme.
Mat er ikke kjærlighet
Jeg hadde alltid mat da jeg var liten. Jeg hadde rene klær. Jeg hadde varme klær. På den måten manglet jeg ingenting.
Men jeg opplevde mangel på nærhet og emosjonell omsorg. Det å bli holdt når noe gjorde vondt.
Og nå har jeg begynt å lure på om det finnes en forbindelse her som jeg ikke tidligere har sett. Når jeg trengte trøst, kunne jeg få mat. Nå gjør jeg kanskje noe av det samme selv.
Noe gjør vondt. Jeg trenger omsorg. Jeg gir meg mat.
Det er en underlig erkjennelse. For jeg har tenkt at jeg er så god til å passe på kroppen min. Men kanskje jeg ikke alltid passer på den.
Kanskje jeg noen ganger bare trøster den etter at jeg først har glemt den.
Når ingenting brenner
Jeg er god når det brenner. Da våkner jeg. Jeg får energi. Jeg finner løsninger. Jeg tar et krafttak.
Jeg har vært god på overlevelse store deler av livet. Kanskje det er derfor mot heller ikke alltid kjennes så modig for meg. Jeg vet hvordan jeg mobiliserer.
Det jeg ikke er like god på, er drift.
Det jevne. Det hverdagslige. Å spise før jeg er utsultet. Drikke før jeg er dehydrert. Hvile før jeg er utslitt. Bevege kroppen uten at det trenger å være et prosjekt. Gjøre litt i dag. Og litt i morgen. Og igjen dagen etter.
Ingen dramatikk. Ingen brann å slokke. Ingen som trenger å reddes. Ikke engang meg.
Det høres nesten latterlig enkelt ut. Men kanskje er det nettopp her min neste komfortsone ligger.
For når jeg holder livet uregulert, får jeg fortsette å gjøre noe jeg er veldig god på: Jeg kan redde meg selv. Jeg kan tømme meg selv og så ta vare på meg selv etterpå. Jeg kan overse kroppen helt til den roper, og så komme løpende med trøst.
Men hva ville skjedd hvis den ikke trengte å rope? Hvis jeg ga den mat før den var desperat sulten? Vann før den var tørst? Hvile før den kollapset? Bevegelse også når sofaen var mer komfortabel?
Hva om omsorg ikke først og fremst handler om å gi kroppen det den ber om i øyeblikket?
Hva om omsorg også handler om å bli værende?
Et annet slags mot
Møtet med kvinnen fra traumekurset viste meg noe jeg kanskje trengte å se. Komfortsoner kan flyttes. Jeg vet det fordi jeg allerede har gjort det.
Jeg er ikke den samme kvinnen som knapt turte å gå ut døra. Jeg står på scenen nå. Jeg skriver. Jeg viser meg fram. Jeg lever.
Så kanskje neste steg ikke handler om å bli enda modigere. Kanskje det handler om å la motet få komme helt inn i kroppen.
Ikke ved å presse den. Ikke ved å overkjøre den igjen. Men ved å våge å kjenne litt ubehag uten umiddelbart å fjerne det. Å lytte til kroppen uten alltid å gjøre det den ber om. Å forstå forskjellen på trøst og omsorg.
Jeg ser konturene av noen nye valg. Men før jeg utforsker dem, tror jeg at jeg trenger å forstå litt mer av hva som ligger her.
For jeg trodde jeg holdt kroppen min i komfortsonen.
Nå ser jeg at jeg kanskje har holdt den i en evig sirkel mellom overlevelse og trøst.
Og kanskje er det den jevne omsorgen jeg fortsatt øver meg på.
Hva trøster du deg med?
Kanskje har du også noe du bruker for å trøste deg selv. Mat. Telefonen. Jobb. Shopping. Trening. Et glass vin. Eller andre mennesker.
Ikke fordi det nødvendigvis er noe galt med det du gjør, men fordi det gir deg noe akkurat der og da. Ro. Distraksjon. Lindring. En liten følelse av å bli holdt.
Hva bruker du for å trøste deg selv når du opplever at du ikke får den omsorgen du trenger?
Og hva skjer hvis du ikke prøver å ta det bort med en gang, men blir litt nysgjerrig på behovet som ligger under?
Kanskje er ikke spørsmålet bare: Hva har jeg lyst på akkurat nå?
Kanskje er det: Hva trenger jeg egentlig?
