Jeg var på vei for å holde en samling om samarbeid, samtidig som jeg sto midt i oppdagelsen av hvor vanskelig det er for meg å trenge andre.
Jeg syklet gjennom byen denne fredagsmorgenen og tenkte på samlingen jeg straks skulle holde. Jeg skulle møte en gruppe unge mennesker i arbeidstrening som jeg hadde fulgt over tid. Samlingen var en del av prosjektet «Krafttak – fra utenforskap til verdiskapning», et samarbeid mellom Kraft og Nav.
Fra utenforskap til verdiskapning.
Jeg visste noe om den veien. Etter at jeg ble alvorlig syk, sto jeg selv utenfor arbeidslivet i flere år. Nå beveger jeg meg på innsiden igjen. Jeg skaper, holder kurs og bygger noe sammen med andre. Likevel hadde jeg denne uka fått øye på at noe i meg fremdeles sto utenfor og så inn.
Temaet denne dagen var samarbeid og samskaping. Jeg forsøkte å finne en form som kunne gjøre det til noe vi kunne erfare sammen. Ikke bare snakke om.
Samtidig hadde jeg brukt hele uka på å lete etter ordene for noe i meg selv. Jeg kjente at det lå der, under flere av mønstrene mine, men klarte først ikke helt å se det.
Så ble det tydelig.
Overutviklet selvstendighet.
En dyp overbevisning om at jeg må klare meg selv.
Jeg har alltid vært stolt av selvstendigheten min. Jeg kan stole på at jeg møter opp. At jeg blir værende. At jeg gjør det jeg har bestemt meg for, også når det blir vanskelig. Det er vanskeligere å stole på at andre gjør det samme når jeg virkelig trenger dem.
Nå var jeg på vei for å holde en samling om samarbeid, mens jeg forsøkte å forstå hvorfor jeg selv holder avstand når jeg egentlig lengter etter å høre til.
Så fikk jeg øye på flaggene.
De hang på halv stang.
Kong Harald hadde vært syk. Jeg visste det før jeg hadde åpnet nettavisene.
Kongen var død.
Hele livet i det samme rommet
Da vi samlet oss i rommet, viste det seg at en av de unge hadde mistet og begravet en nær slektning denne uka. Samtidig skulle vi spise is og feire. En av deltakerne hadde hatt bursdag, og vi hadde omsider fått en sommerdag i nord.
Vi var sammen om sorgen, gleden og læringen. Vi snakket om samarbeid og samskaping. Vi løste oppgaver og utforsket hva som skjer når vi tenker sammen. Så spiste vi is og feiret. Livet fikk være helt.
Tidligere i sommer hadde jeg bursdag samme dag som en god venninne begravet moren sin. Jeg husker hvor vanskelig det var å finne plass til min egen glede på en dag som var så tung for henne. Som om livet skulle fordele dagene mellom oss. Noen dager til sorg. Andre til glede.
Men livet fungerer ikke slik. Vi kan sørge og feire på den samme dagen. Kjenne tap og takknemlighet i den samme kroppen. Savne det som var og samtidig glede oss over det som fortsatt er.
Denne fredagen rommet alt. Sorgen til den som hadde mistet. Gleden til den som skulle feires. Sommerdagen vi hadde ventet på. Og vår felles sorg over kongen. Gråten satt løst i brystet. Ikke bare av sorg, men også av en dyp takknemlighet.
Vår felles bestefar
Det overrasket meg hvor sterkt kongens død traff. Ikke bare meg, men så mange av oss. Vi kjente ham jo ikke personlig. Likevel føltes det som om vi hadde mistet en felles bestefar. En høvding. Et menneske som hadde vært en del av bakgrunnen i livene våre så lenge at vi kanskje ikke helt visste hva han betydde før han var borte.
Jeg tenkte på reisene hans. Ønsket om å besøke alle kommunene i landet. Den genuine gleden han viste ved sportslige begivenheter. Måten han jublet, lo og lot seg rive med.
Kjente han også på lengselen etter å høre til? Ikke bare stå foran eller over, men være en del av.
Kanskje var det derfor så mange opplevde ham som sin. Han representerte ikke bare fellesskapet. Han så ut til å trives i det.
Dødsfallet gjorde noe synlig mellom oss. Mennesker samlet seg. Blomster ble lagt ned. Minner ble delt. Vi sto plutselig sammen om å ha mistet noe. Det kollektive traff noe personlig i meg. Jeg sto midt i oppdagelsen av mitt eget utenforskap da et helt land samlet seg i en felles sorg.
Det kameraet ikke fanger
Et kamera kunne ha fanget oss denne fredagen. Unge mennesker samlet rundt et bord. Oppgaver som skulle løses. Samtaler, smil og is i sola. Det ville ikke ha fanget alt som skjedde på innsiden. Sorgen. Lengselen. Minnene. Alt vi hadde med oss inn i rommet.
Slik er det i livet også. Andre ser at vi møter opp. At vi gjør jobben vår. At vi ler, lærer og bidrar. De ser det vi viser fram og det som lar seg fange i et øyeblikk. De ser ikke alltid hvor mye kraft det kan kreve å komme inn i rommet.
I dag står jeg ofte foran i rommet. Jeg holder kurset. Jeg leder prosessen. Men utsiden forteller ikke hele historien. For på et nivå står jeg fremdeles utenfor. Jeg kan gå inn i et rom og ta plass. Jeg kan bidra, skape og holde rommet for andre. Samtidig kan en del av meg bli stående nær døra, klar til å klare seg selv.
Når styrken blir et skjold
Den overutviklede selvstendigheten har hjulpet meg. Den har båret meg gjennom sykdom, tap og store skifter. Den har gjort meg handlekraftig. Jeg finner løsninger. Reiser meg. Begynner på nytt. Jeg vet at jeg kan klare meg.
Men et sted på veien ble styrken også et skjold. Hvis jeg ikke trenger noen, kan ingen svikte meg heller. Hvis jeg holder i alle trådene selv, slipper jeg å oppdage at noen har sluppet taket. Hvis jeg ikke lener meg for langt inn, risikerer jeg heller ikke å falle når den andre trekker seg unna.
Det er ikke mennesker jeg er redd for. Jeg elsker mennesker. Jeg elsker dype samtaler og ekte møter. Samskaping er en av de viktigste verdiene mine. Det er det å trenge mennesker som skremmer meg. Å be om noe og ikke få det. Å lene meg inn og oppdage at den andre ikke blir værende.
Så jeg har blitt god til å være i fellesskapet uten å gjøre meg avhengig av det. Jeg kan møte opp, bidra og holde rommet, uten nødvendigvis å la rommet holde meg.
Bak kameraet
Denne boka har også blitt et slikt rom. Jeg skriver alene. Tenker alene. Velger retningen alene. Jeg deler historier og oppdagelser fra livet mitt, noen ganger mens jeg fortsatt står midt i dem. Likevel er det jeg som holder kameraet.
Jeg velger utsnittet. Vinkelen. Det som skal få komme nær. Og det som blir igjen utenfor bildet. Jeg kan invitere deg langt inn i det som skjer på innsiden av meg, uten å være i rommet når du leser. Det kjennes både modig og trygt.
Jeg har skapt et helt univers rundt denne boka. Et univers jeg nå forsøker å åpne. Ikke bare gjennom ordene jeg skriver, men gjennom rom der vi kan være sammen. Det skremmer vettet av meg noen dager.
For det er én ting å invitere deg inn i en tekst jeg har skrevet alene. Noe annet er å stå i rommet når du kommer.
Bokbadet er den første døra jeg åpner.
Da kan jeg ikke gjemme meg bak ordene eller velge utsnittet etterpå. Jeg vet ikke hva du ser. Hva du kjenner igjen. Hva du spør om. Jeg vet ikke engang om du kommer.
Og der er den igjen. Lengselen etter fellesskapet. Frykten for å trenge det.
Å la rommet holde meg
Jeg kom til samlingen denne fredagen som den som skulle holde rommet. Jeg hadde planen, oppgavene og ansvaret. Men jeg kom også inn med min egen sorg og min egen oppdagelse. Med erfaringen av å ha stått utenfor. Med en lengsel etter å høre til og en strategi som fortsatt holder litt igjen.
Så gjorde vi det vi var kommet for å gjøre. Vi samarbeidet. Vi skapte noe sammen. Og midt i sorgen, sommerdagen og isen oppdaget jeg at rommet holdt meg også.
Jeg behøver kanskje ikke bære alt alene. Jeg behøver kanskje ikke rydde bort min egen reaksjon for å gi plass til de andres. Vi kan kanskje komme inn med hvert vårt og fortsatt være sammen.
Kanskje er det dette jeg skal øve på nå. Ikke å bli mindre selvstendig. Ikke å gi fra meg kraften eller vente på at andre skal redde meg. Men å trenge, be, motta og bli værende når noen kommer nær. Å stole på at jeg kan være en del av rommet, også når jeg ikke er den som holder alt oppe.
Når døra står åpen
Kanskje er du også blitt god til å klare deg selv. Kanskje er det en styrke du har hatt bruk for. Noe som har hjulpet deg gjennom perioder der ingen andre kunne gjøre det for deg.
Men hva skjer når du egentlig trenger noen? Ber du om støtte, eller ordner du det selv før noen rekker å oppdage behovet? Tar du imot når noen tilbyr seg? Klarer du å lene deg inn i et fellesskap uten å holde en del av deg klar til å trekke seg ut?
Kanskje møter du opp, bidrar, tar ansvar og holder rommet for andre. Men lar du rommet holde deg?
Noen ganger står vi utenfor fordi vi ikke blir invitert inn. Andre ganger står døra åpen, men noe i oss våger ennå ikke å gå helt inn. Kanskje handler tilhørighet ikke bare om å finne et sted der vi får plass. Kanskje handler den også om å våge å bli værende der.
Kanskje er det akkurat derfor dagen kongen døde, ble så sterk for meg. For der sto vi sammen i sorgen, gleden og læringen. Alle sterke. Også i vårt eget utenforskap.
Og med kongens egne ord:
«Jeg skulle ønske vi sluttet å bruke betegnelsen ‘samfunnets svakeste’. I realiteten er noen av dem de sterkeste blant oss.»
