Denne sommeren har vært nok en reise gjennom kjærlighetssorgens dypeste dal. Været i Nord-Norge har vært grått, trist og elendig. Det har speilet innsiden min perfekt.
Og der sto jeg nesten helt alene. Knust av et forhold som aldri helt ble synlig fra utsiden.
Kjærlighetssyk
Jeg har vært i denne dalen før. Flere ganger enn jeg liker å tenke på.
Kanskje var det derfor jeg igjen begynte å skrive på boka som har fulgt meg gjennom de siste femten årene. Av og på. Fram og tilbake. Ned i en skuff. Opp igjen.
Den heter Kjærlighetssyk. På mange måter er den mitt livs arbeid.
Ikke fordi kjærlighet er det eneste jeg har vært opptatt av, men fordi kjærlighetsmønsteret mitt er det vanskeligste og seigeste mønsteret i livet mitt. Det er der jeg har mistet meg selv flest ganger. Og det er der all kunnskapen, selvutviklingen og forståelsen min har kommet til kort.
Det trodde jeg i alle fall denne sommeren.
For jeg trodde virkelig jeg var kommet lenger. Jeg hadde lest om tilknytningsstiler, relasjonsmønstre og traumer. Jeg hadde deltatt på kurs og programmer. Jeg hadde gått i terapi. Jeg hadde skrevet om kjærlighet, tap og lengsel i femten år.
Hvis det var ett mønster jeg burde kjenne, var det dette.
Likevel sto jeg der igjen.
Et forhold ingen helt kunne se
Jeg merket allerede da jeg gikk inn i relasjonen at noe i meg ble aktivert. Ikke fordi det var noe galt med ham.
Tvert imot.
Han betydde for mye for meg, for fort. Følelsene var større enn jeg trodde jeg kunne romme. Samtidig slapp han meg aldri helt inn i livet sitt.
Forholdet ble aldri helt offisielt. Likevel gikk vi tungt inn i en felles bedrift, en hytte og en framtid vi begge så for oss.
Det var et merkelig paradoks. Vi kunne investere penger, tid og krefter i det vi skulle bygge sammen. Men forholdet vårt fikk aldri en tydelig plass å eksistere i.
Kanskje trodde jeg aldri helt at jeg kunne få det jeg ønsket meg. Kanskje var jeg hele tiden redd for at følelsene skulle bli for store. At jeg ikke skulle klare å stå i dem. At jeg skulle miste ham.
Og som en selvoppfyllende profeti fikk jeg rett.
Da forholdet tok slutt, sto jeg nesten alene med sorgen. For hvordan skulle menneskene rundt meg forstå at et så kort forhold, som knapt hadde rukket å bli synlig, kunne slå meg så hardt i bakken?
De kunne ikke se alt jeg hadde mistet. De kunne ikke se framtiden jeg allerede hadde begynt å tro på. De kunne ikke se hvor mye av meg jeg hadde rukket å legge inn i det vi skapte sammen.
Bak et lydtett glass
Hele våren så jeg at forholdet var på kollisjonskurs. Jeg så hvordan jeg gradvis flyttet oppmerksomheten bort fra mitt eget liv og over på ham. Jeg glemte mitt eget prosjekt og kastet meg inn i hans.
Han gikk stadig dypere inn i sitt og mistet meg av syne. Jeg tilpasset meg ham og mistet tilgangen til mitt.
Der var mønstrene våre forskjellige. Men resultatet ble det samme.
Vi mistet hverandre. Og jeg mistet meg selv.
Det verste var at jeg så det mens det skjedde.
Det var som om jeg sto bak et lydtett glass og ropte til meg selv. Jeg kunne se hva jeg gjorde. Jeg kunne se hvor det bar. Men jeg klarte ikke å nå fram til den delen av meg som fortsatte i samme retning.
Jeg var blitt en hjelpeløs tilskuer til mitt eget liv.
Kanskje er det akkurat dette som gjør så vondt når vi gjentar et gammelt mønster. Vi er ikke alltid uvitende. Noen ganger ser vi alt. Likevel klarer vi ikke å stoppe.
Da alt ble svart
Da forholdet tok slutt, føltes det som om jeg hadde strøket på eksamen. Ikke bare i kjærlighet, men i alt jeg hadde brukt så mange år på å lære.
All selvutviklingen. Alle kursene. Alle programmene. Terapien. Skrivingen. Innsikten.
Hva var den egentlig verdt når jeg likevel endte her igjen?
Denne gangen gikk det så hardt innpå meg at alt ble mørkt. Sånn helt svart.
Da tanken om å bare avslutte hele meg kom for tredje dag på rad, og fortsatt kjentes reell og nesten trøstende, skjønte jeg alvoret.
Dette må jeg si høyt til en venn, tenkte jeg.
For nå er det faen meg nok.
Ikke nok av livet. Nok av å havne på dette stedet igjen.
Såpass skjønte jeg:
Dette er ikke meg.
Jeg hadde truffet bunnen. Og når det ikke var lenger ned å synke, kunne jeg omsider få frasparket jeg trengte.
Det var det som skjedde.
Alle sorgene fikk plass
Denne gangen forsøkte jeg ikke å komme meg raskest mulig ut av kjærlighetssorgen. Jeg lot den få være der.
Og sammen med den fikk alle de andre kjærlighetssorgene i historien min plass.
Det var som om dette ene bruddet rev opp alle de andre. Ikke én etter én. Alle på én gang.
Alt slo innover meg. Alle menneskene jeg hadde mistet. Alle gangene jeg hadde håpet og ventet, tilpasset meg, holdt ut og forsøkt å forstå. Alle gangene jeg hadde blitt stående igjen alene og lurt på hvordan noe som hadde føltes så fullt av kjærlighet, kunne forsvinne så fullstendig.
Men verst av alt var møtet med meg selv. Med alle gangene jeg hadde forlatt meg selv for ikke å miste den andre.
Smerten var nesten ikke til å bære. Det føltes som om jeg sørget over hele kjærlighetshistorien min på én gang.
Det jeg begynte å få øye på
Da den verste stormen hadde rast gjennom meg, begynte noe langsomt å tre fram.
Ikke en forklaring. Bare en bevegelse jeg plutselig kunne se:
Når jeg blir redd for å miste den andre, forlater jeg meg selv.
Jeg begynte å få øye på hvordan oppmerksomheten min flyttet seg bort fra mitt eget liv og over på den andre. Hvordan jeg ventet, leste signaler og forsøkte å forstå. Hvordan jeg hjalp, tilpasset meg og gjorde meg nyttig. Og hvordan mine egne behov gradvis ble vanskeligere å kjenne, og enda vanskeligere å uttrykke.
Jeg hadde trodd at jeg først og fremst var redd for å miste den andre. Nå oppdaget jeg at jeg også mistet meg selv.
Jeg forsvant fra mitt eget liv.
Det var dette siste forholdet som gjorde mønsteret synlig for meg.
Møtet mellom oss ble det perfekte speilet for mine dypeste sår. Ikke fordi han skapte dem. Og ikke fordi det som skjedde mellom oss bare handlet om meg. Vi møttes med hver vår historie og hvert vårt mønster.
Men i møtet mellom oss fikk jeg se mitt eget tydeligere enn noen gang før.
Sporene så ut til å gå lenger tilbake enn kjærlighetsforholdene mine. Kanskje helt tilbake til det jeg lærte om kjærlighet, behov og tap som barn.
Jeg har begynt å forstå mer av det som skjedde, og hvordan jeg finner veien ut. Det er en del av reisen denne boka skal følge videre.
I dag kjenner jeg en dyp takknemlighet for det hele. For møtet mellom oss, for det vi fikk oppleve, og for alt det viste meg. Selv om jeg måtte gjennom all den smerten. Og selv om jeg aldri ønsket å miste ham.
Jeg er takknemlig for at forholdet viste meg noe som hadde spilt seg ut gjennom kjærlighetslivet mitt igjen og igjen.
Jeg trodde jeg hadde forstått det før. Men det hadde jeg ikke. Ikke helt.
For jeg visste hvor jeg ville. Likevel endte jeg på det samme stedet igjen.
Hvordan kunne det skje?
Når autopiloten tar over
Tenk deg at du sitter i cockpiten i ditt eget liv. Du vet hvor du vil. Du har valgt destinasjonen og lagt en kurs dit.
Min ønskede destinasjon har lenge vært et trygt og godt partnerskap. Et forhold der jeg kan elske et annet menneske uten å forlate meg selv. Der det er plass til både nærhet og frihet, kjærlighet og skaperkraft.
Jeg visste altså hvor jeg ville. Likevel endte jeg et helt annet sted. Igjen.
For selv om jeg satt i cockpiten, var det ikke alltid jeg som styrte. Når frykten for å miste ble vekket, slo autopiloten inn og fulgte ruten den kjente best.
Jeg begynte å vente, lese signaler, tilpasse meg og forsøke å forstå ham. Jeg flyttet oppmerksomheten bort fra meg selv og over på forholdet. Litt etter litt mistet jeg kontakten med mitt eget prosjekt, min egen retning og det som ga meg liv.
Autopiloten forsøkte kanskje å føre meg nærmere kjærligheten. I stedet førte den meg bort fra meg selv.
Jeg hadde sett den gamle ruten. Jeg kunne beskrive den og kjente igjen flere av svingene underveis. Derfor trodde jeg at jeg forstod den.
Men å se at vi gjentar noe, er ikke alltid det samme som å forstå hva som styrer gjentakelsen.
Da jeg likevel endte på det samme stedet igjen, måtte jeg tilbake til begynnelsen. Det måtte fortsatt være noe i meg jeg ikke hadde oppdaget.
Hva med deg?
Kanskje kjenner du igjen ditt eget paradoks.
Du vet at du burde si nei, men hører deg selv si ja.
Du vet at du trenger hvile, men fyller dagene enda mer.
Du vet at du ønsker nærhet, men trekker deg unna når noen kommer for nær.
Eller kanskje gjør du som meg. Du ønsker kjærlighet, men forlater deg selv idet du blir redd for å miste den.
Det er lett å bli sint på seg selv når det skjer. Hvorfor gjør jeg dette igjen? Hvorfor har jeg ikke lært? Hvorfor tar jeg ikke bedre valg når jeg vet så mye?
Kanskje finnes ikke svaret i alt du allerede vet, men i noe du ennå ikke har fått øye på. Noe som handler før du rekker å velge. En autopilot som fremdeles følger en gammel rute.
Du trenger ikke forstå hvorfor autopiloten følger denne ruten ennå. Det første steget er å oppdage at den gjør det.
