Denne uken har jeg vært i en slags vente-på-døden-boble.
Mamma lå for døden, men vi visste ikke når det siste pustet skulle komme.
I tre døgn satt vi hos henne. Broren min, tanten min og jeg. Også datteren min og søskenbarnet mitt var innom. Tiden utenfor fortsatte som vanlig, mens inne på rommet hennes handlet alt om det som skulle skje. Vi ventet.
Det var vondt å se kroppen hennes kjempe. Å høre surklingen i pusten. Å vite at det ikke var noe vi kunne gjøre for å stanse det som var i ferd med å skje.
Men samtidig var det fredelig.
Vi satt med hendene i fanget. Vi mimret og lo. Vi gråt litt. Vi spilte musikk. Vi laget et lite spa rundt henne med eteriske oljer. Holdt henne. Snakket med henne. Vi var sammen.
Det var et fellesskap i det rommet som jeg nesten ikke klarer å beskrive. En dyp følelse av tilhørighet. Jeg kunne være helt meg selv. Også sammen med mamma.
Jeg kunne holde henne, kysse henne og si at jeg var glad i henne. Uten motstand.
Jeg kunne gi kjærlighet uten å være redd for å vise følelser.
Det overrasket meg.
Ikke fordi jeg ikke var glad i mamma. Men fordi relasjonen vår også rommet en historie som har gjort vondt.
Denne sommeren har jeg gått gjennom en prosess jeg ikke visste hvor skulle føre meg. Det begynte med kjærlighetssorg, men førte meg bakover. Til gamle mønstre. Til det indre barnet. Til kroppen og nervesystemet. Gjennom terapi, meditasjon og et arbeid med å møte det som faktisk var der, i stedet for å løpe fra det.
Og et sted i denne prosessen begynte gode minner fra barndommen å dukke opp. Minner som lenge hadde ligget bak alt det vanskelige.
Historiene var der fortsatt, men de fikk flere perspektiver. Flere nyanser. Det ble plass til flere minner. Flere sider av mamma. Flere sider av meg. Det vonde forsvant ikke, men det fikk selskap av noe annet.
Bare noen måneder tidligere tror jeg at disse tre døgnene kunne sett helt annerledes ut inni meg. Kanskje ville jeg kjent et desperat behov for forsoning. For å få sagt de riktige tingene. For å få svar. Kanskje gamle traumer ville kommet fossende inn og blandet seg med det som faktisk skjedde i rommet. Kanskje jeg ville forsøkt å skrive om historien vår fordi tiden plutselig var i ferd med å renne ut.
Men det var ingenting å gjøre regnskap på.
Ikke fordi alt som hadde skjedd var greit. Ikke fordi vi hadde snakket oss gjennom alt. Og ikke fordi jeg hadde fått en tilgivelse eller forsoning fra henne som ryddet opp i fortiden.
Freden var allerede der.
I meg.
Det er kanskje noe av det viktigste denne sommeren har lært meg. At fred ikke alltid krever at den andre forstår. At vi ikke nødvendigvis trenger en annen persons beklagelse, forklaring eller tilgivelse for å kunne få et annet forhold til vår egen historie.
Noe kan få falle til ro i oss.
Det betyr ikke at vi visker ut det som skjedde. Kanskje tvert imot. Jeg tror jeg klarte å sitte så fredelig ved siden av mamma fordi jeg ikke lenger trengte å gjøre historien vår til noe annet enn den var.
Jeg kunne bare være datteren hennes. Og hun kunne få være mammaen min.
Da legen noen dager tidligere forsiktig fortalte oss at hun var terminal, hørte jeg meg selv svare:
Det er som det er. Det verste har allerede skjedd. Hun ble så syk, så ung.
Dette er bare den siste distansen.
Og den tar vi sammen.
Og det gjorde vi.
Da mamma trakk sitt siste pust, holdt jeg begge hendene hennes. Samtidig holdt jeg hendene til broren min.
Og da kom tårene. De kom som en flom. Men det første jeg kjente var ikke sorg. Det var takknemlighet. Kanskje forløsning. Og lettelse.
Sykdommen var over.
Dagen etter dro jeg tilbake alene for å ta et siste farvel.
Der lå hun, stelt og fin, i den røde blusen hun en gang hadde fått øye på da vi trillet henne forbi den i rullestolen på City Nord. Rundt halsen hadde hun det klassiske skjerfet sitt. Sort og rødt med hvite prikker.
Hun så så fredelig ut. Jeg satt der og så på henne mens tårene bare fortsatte å renne.
Kroppen hennes lå der. Men mamma var borte.
Eller var hun det?
Døden og livet
Som ungdom var jeg ekstremt redd for døden. Det toppet seg da jeg selv ble mamma som tjueåring.
Jeg kunne våkne om natten med en voldsom dødsangst. Kroppen gikk i frys. Tanken på at jeg skulle dø, eller at noen jeg elsket skulle forsvinne, kunne bli nesten uutholdelig.
Samtidig var jeg fascinert av det jeg ikke forsto om døden.
Jeg har tidligere åpnet meg om interessen min for det okkulte og for spøkelseshistorier. Jeg var nysgjerrig på det spirituelle, men samtidig redd for å åpne for mye. Tenk om jeg åpnet en dør jeg ikke kunne lukke igjen? Tenk om døde mennesker faktisk begynte å komme til meg?
Jeg holdt det ukjente både nært og på trygg avstand.
Mye har skjedd med forholdet mitt til døden med årene.
Da en av mine beste venninner, Hilde, døde bare 42 år gammel, oppdaget jeg noe jeg ikke hadde forventet.
Hun var borte. Og samtidig var hun på et vis nærmere.
Jeg kunne ikke ringe henne. Ikke høre de småfrekke kommentarene hennes eller latteren som gjerne fulgte hennes egne uttalelser. Jeg kunne ikke gi henne en klem.
Men samtalene våre tok ikke helt slutt. De fortsatte inne i meg.
Kanskje er det bare et slags rollespill i hodet mitt. Jeg kjenner henne så godt at verdiene hennes, livssynet hennes, talemåten og latteren fremdeles er tilgjengelige for meg.
Når jeg har kjent meg ensom, lei eller bare litt tom for liv, har jeg flere ganger spurt meg selv:
Hva ville Hilde gjort?
Svaret er som regel ganske enkelt.
Hun ville tatt på seg den fineste kjolen sin. Lakket tåneglene. Tatt på åpne sandaler og syklet flagrende ned til byen. Der ville hun satt seg alene med et glass vin på en fortauskafé. Og lest Vigdis Hjorth.
Og da kan jeg nesten høre henne.
Lev, Katarina! Ta et glass vin for meg. Med meg.
Så kan jeg tillate meg å ta «en Hilde» på min egen måte.
Jeg skulle helst hatt henne her i levende live. Selvfølgelig skulle jeg det.
Men jeg vet også at hun er her.
I det minste inne i hjertet mitt.
Hva er det egentlig som forsvinner?
I dag har jeg nok et mer hverdagslig forhold til døden enn jeg hadde som tjueåring.
Litt tilfeldig har tre av mine nærmeste venninner endt opp i begravelsesbransjen. Døden er derfor noe vi faktisk snakker om. Ikke bare når noen dør. Som en del av livet.
Jeg vet at det ikke er sånn for alle.
Døden kan være vanskelig å snakke om. Den kan vekke frykt og motstand. Den kan være fjern helt til den plutselig står midt i rommet. For noen finnes det en tro som gir svar på hva som skjer etterpå. Andre finner kanskje trøst i naturen, i minnene eller i menneskene som lever videre i oss.
Jeg vet ikke hva som skjer når vi dør. Og kanskje trenger jeg ikke vite det heller.
For denne uken satt døden i rommet sammen med oss. Likevel var det ikke døden som fylte rommet.
Det var livet.
Historiene. Latteren. Musikken. Lukten av eteriske oljer. Hendene. Tårene. Fellesskapet.
Kjærligheten.
Og en tilstedeværelse jeg kanskje ikke hadde vært i stand til å kjenne dersom jeg samtidig hadde forsøkt å ordne fortiden.
Det gjør noe med meg å tenke på den unge utgaven av meg som lå våken om natten, frosset av dødsangst.
Jeg skulle ønske jeg kunne sette meg litt ved siden av henne. Ikke for å fortelle henne at døden ikke er skummel. Ikke for å gi henne et svar på hva som skjer etterpå.
Bare for å fortelle henne at det går an å sitte helt nær det vi ikke kan kontrollere eller forstå.
Og likevel kjenne fred.
Hva er ditt forhold til døden?
Vi vet at døden er en del av livet. Likevel er det kanskje ikke så ofte vi stopper opp og kjenner etter hvilket forhold vi selv har til den.
Hva er ditt forhold til døden? Til din egen dødelighet, og til vissheten om at menneskene du er glad i heller ikke skal være her for alltid?
Hva gjør det med måten du ser på livet?
Forrige uke måtte jeg avlyse webinaret mitt fordi jeg satt ved mammas dødsleie. Denne uken skal jeg opp på scenen igjen. Jeg skal stå foran menneskene som kjente mamma, og holde minnetalen hennes.
Og det merkelige er at det kjennes helt rett. Til og med lett.
Jeg skal dele minner om mamma. Fortelle historier fra det livet hun levde.
Kanskje er det nettopp det døden gjør. Minner oss om livet.
Om å være her. Sammen.
Mens vi ennå er levende.
