Hver gang jeg er i en begravelse, skjer det noe med meg.
Det kan være begravelse for et menneske som står meg nær. Eller noen som står nær et menneske jeg kjenner. Likevel kommer den samme følelsen til overflaten. En klarhet om hva livet egentlig handler om.
Mennesker.
NÅ skal vi møtes mer. Ta vare på hverandre. Ta bedre vare på oss selv. Si det vi vil si. Være mer til stede i livene våre.
Så går det litt tid, og sakte er vi tilbake i samme leia. Inne i hamsterhjulet. Jobb som skal gjøres, middager som skal lages, meldinger som skal besvares og alt som må ordnes. Vi takker nei til sosiale ting fordi vi er slitne. Utsetter besøket til en annen dag. Ringer ikke den vi tenkte på. Lar være å gå ut fordi sofaen er nærmere. Og tenker kanskje at vi skal bli flinkere til å leve når det bare blir litt mindre travelt.
Autopiloten skrur seg på igjen.
Det minner meg om følelsen etter en nestenulykke i bil. Et øyeblikks uoppmerksomhet, en bil som plutselig er altfor nær og et rush gjennom kroppen.
Shit, jeg kjører visst på autopilot her. Jeg må følge med litt ekstra. Være mer til stede når jeg holder rattet.
Og det er jeg. En stund.
Så sklir jeg sakte inn i trafikken igjen.
En uventet frihet
Etter at mamma døde, kom den samme sterke klarheten. Men også en følelse jeg ikke helt hadde ventet meg.
Frihet.
Mamma var endelig fri fra en kropp og en hjerne som hadde begrenset henne mer og mer. Samtidig kjente jeg en ny frihet i meg selv. Ved siden av sorgen og tapet.
Det er som om jeg har holdt pusten i noen år. Som om jeg endelig kan slippe den. Men jeg stoler ikke helt på at det er mulig.
Mamma var bare atten år eldre enn meg og hadde vært alvorlig syk de siste fem årene av livet sitt. Det som skulle være hennes gyldne år, ble mørke og krevende for henne og for oss rundt.
Jeg har kjent på et press. En ambivalens i det å skulle ta vare på en mamma som ikke hadde vært spesielt omsorgsfull og nær meg. Hun var raus. Hun ga mye. Men følelsesmessig var hun ofte utilgjengelig.
Og samtidig var jeg bundet av mine egne verdier. Dette var mamma. Hun var syk. Hun trengte omsorg. Selv om hun ikke hadde klart å gi meg det jeg selv hadde trengt fra henne.
På et vis har jeg følt meg lenket til henne de siste årene.
Og så døde hun.
Hun ble fri.
Og noe i meg kjente også på frihet.
Når det gamle spiller seg ut igjen
I sommer leste jeg mange bøker om tilknytningsteori. Noe som fanget meg, var en teori om at vi gjerne gjenskaper relasjonen til mor i kjærlighetsrelasjonene våre.
Jeg begynte å se hvordan ting fra relasjonen til mamma så ut til å spille seg ut i livet mitt i dag. I relasjonene mine. Jeg hadde flere ganger valgt menn som ikke klarte å møte meg følelsesmessig, og jeg hadde kommet til et nok.
Jeg ville ikke fortsette sånn.
Det ble motivasjonen min for å gå inn i relasjonen til mamma og begynne å rydde opp i det som fortsatt levde i meg.
Og takk og lov for timingen.
For da mamma lå for døden et par måneder senere, var det fred i meg mellom oss. Jeg kunne være der. Jeg kunne holde hånden hennes. Jeg kunne uttrykke kjærligheten min. Og jeg kunne være sammen med henne da hun tok sitt siste pust.
Samtidig var det noe i dette mønsteret mellom oss jeg ikke hadde sett like tydelig før.
Jeg har nemlig en fornemmelse av at mamma ikke alltid var den emosjonelt utilgjengelige mammaen.
Hun var bare sytten da hun fikk meg. Når jeg ser på bilder av oss fra de første årene, ser jeg en ung mamma som nesten ser forelsket ut i barnet sitt. Jeg har en opplevelse av at hun ga meg alt de første årene.
Så skjedde det noe.
Kanskje mistet hun seg selv litt underveis. Hun ble hardere. Strengere. Mer unnvikende.
Jeg vet ikke helt hva som skjedde med henne. Men kanskje har jeg lengtet etter den mammaen jeg hadde først, siden.
Et nå som aldri kommer tilbake
Dagen før mamma gikk inn i terminal fase, visste jeg ikke engang at hun var febersyk.
Jeg var på hytta sammen med eksen. Vi hadde fortsatt et samarbeid, men hadde også begynt å bevege oss litt mot hverandre igjen.
Det er bare det at jeg fremdeles har følelser for ham.
Og han fremdeles holder tilbake følelsene sine for meg.
Jeg har kunnet stå i det. Fordi jeg følte meg sterkere. Fordi jeg så en bevegelse. Og fordi det har føltes jordet og fint.
Og fritt.
Men denne hytteturen skjedde det noe. Det som hadde føltes godt og nært mellom oss over en tid, ble plutselig restriktivt.
Jeg ble kastet rett inn i den gamle frykten for å ikke bli valgt, og lå våken hele natten.
Det skulle bli inngangen til tre døgn ved mammas dødsleie med nesten ingen søvn.
Natten etter lå jeg også våken. Denne gangen fordi jeg forsto at mamma skulle dø.
Neste morgen valgte jeg å lene meg inn i dødsprosessen med mamma. Legge den andre relasjonen til side og være til stede i et nå som aldri ville komme tilbake.
Han støttet fra sidelinjen. Litt. Nok til at jeg kunne være i mitt.
Det jeg ikke lenger vil ha
To uker senere dro vi på hytta igjen. Denne gangen for å lempe ved og gjøre klart til nye leietakere.
Begravelsen hadde vært dagen før. Jeg gledet meg til litt fysisk arbeid, fjelluft, nærhet og til å puste ut. Samtidig hadde de siste ukene gitt meg en større klarhet om hva jeg vil med livet mitt. Og kanskje aller mest om hva jeg ikke vil.
Jeg fortalte ham det.
Jeg vil kunne vise ekte kjærlighet. Uttrykke meg selv autentisk. Ha en partner som også tåler det. En felles visjon. En felles vei. Fellesskap. Emosjonell trygghet.
Så spurte jeg ham rett ut om han hadde den kjærligheten og kapasiteten jeg søkte.
Han begynte å vandre rundt i hytta.
Plutselig ble det veldig viktig å vaske vinduer. Lørdag morgen midt under morgenkaffen.
Han visste ikke. Sa at han var i en prosess.
Hvilken prosess?
Hvis det er en prosess som involverer meg, så vil jeg gjerne være med.
Men han fortsatte å vandre rundt.
Og det sendte meg rett inn i den gamle loopen. Følelsen av å være uviktig. At behovene mine er en belastning. At jeg spør for mye. At jeg er for mye. At jeg ikke er mulig å elske når jeg ber om det jeg trenger.
Vi hastet hjem til Bodø, selv om vi egentlig hadde tenkt å tilbringe dagen sammen.
Hytta, som hadde vært vår felles drøm, lå badet i morgensola i et nydelig høstvær på Saltfjellet. Vi hadde hele dagen foran oss. Likevel skiftet vi på sengene, vasket hytta og pakket sammen. Før klokka var ti, satt vi i bilen på vei hjem.
Han var taus.
Og jeg rant over.
Frustrasjonen som hadde bygd seg opp inne i meg de siste ukene, fikk fullt utløp i bilen. Det vonde fra tiden før og etter bruddet mellom oss. Natten jeg hadde ligget søvnløs. Klarheten som hadde kommet i møte med mammas død.
Alt kom ut.
Jeg vil ha et likeverdig forhold, basert på en gjensidig kjærlighet og autentisitet.
Hvem faen vil ikke det?
Den siste timen i bilen var det helt stille mellom oss.
Jeg hadde ingenting mer å si.
Klarheten hadde lyst opp i bilen og også avslørt mønsteret som lå mellom oss.
Den gamle lengselen
Jeg så bort på ham.
En gang hadde han vært åpen, raus, romantisk og kjærlig. Kjærlighetserklæringene hadde vært der. Kjærtegnene. Ordene. Hundrevis av hjerte-emojier.
Nå var alt bare dødt og stille.
Hjerte-emojiene var blitt til enkle smilefjes.
Og jeg kjente lengselen.
Jeg lengtet etter en versjon av ham som ikke lenger var tilgjengelig for meg.
Akkurat som med mamma.
Jeg så henne plutselig for meg, vandrende rundt i huset når jeg forsøkte å fortelle henne noe om meg selv, livet mitt eller følelsene mine.
Og jeg kjente følelsen inni meg. Den som dirret av frykt for at hun skulle bli rasende på meg fordi jeg maste om noe jeg hadde ønsket meg sååå mye. Og samtidig det lille håpet om at hun skulle si ja.
At hun skulle si, selvfølgelig fine snille jenta mi skal du få det.
Jeg elsker deg.
Jeg vil gi deg verden.
Det var henne jeg lengtet etter. Den mammaen som hadde vært der før.
Og i bilen begynte jeg å se noe av det samme i relasjonen til mannen ved siden av meg. Han hadde gitt meg så mye kjærlighet.
Så hadde han trukket den tilbake.
Og jeg hadde fortsatt å lengte etter den kjærlige versjonen av ham, som jeg hadde gjort i så mange kjærlighetsforhold før ham.
Dette var jo nettopp noe av det jeg hadde lest om i tilknytningsteorien. At vi kan gjenskape relasjonen til mor i kjærlighetsrelasjonene våre.
Når forståelsen blir tydelig
Det er egentlig ikke en ny forståelse.
Jeg hadde lest om det. Jeg hadde jobbet med relasjonen til mamma fordi jeg allerede så at ting spilte seg ut i livet mitt i dag. Jeg hadde kjent følelsene og sett mønsteret.
Men nå ble det veldig, veldig tydelig.
Kanskje fordi kunnskapen jeg hadde fått gjennom alt jeg hadde lest, følelsene jeg hadde kjent og den nyervervede klarheten i møte med døden plutselig møttes.
Min erfaring er at noen dype forståelser gjør at jeg umiddelbart endrer noe. Bare ved å forstå det. Jeg kan ikke lenger se det på samme måte, og endringen blir varig.
Andre forståelser trenger mer. Flere nyanser. Kanskje må jeg se det samme gjennom flere fasetter før jeg virkelig forstår. Noen ganger trenger jeg også å øve meg på den nye veien før den blir tilgjengelig for meg.
Jeg vet ikke helt ennå hva denne forståelsen er.
Flere mulige veier
Jeg vet heller ikke hvilke valg jeg kommer til å ta basert på den.
Jeg er fremdeles i sorg. Og jeg trenger å utforske dette mer.
Men jeg begynner å se tydeligere hvordan jeg vil leve, gjennom forståelsen av hvordan jeg ikke ønsker livet mitt.
Jeg vil kunne være autentisk. Ekte. Uttrykke kjærlighet når jeg kjenner den. Si hva jeg trenger. Være nær. Bli møtt.
Jeg vil ikke bøye ordene mine og handlingene mine i frykt for at den andre skal bli redd og trekke seg unna.
Det er nok av det nå.
Jeg ser tydeligere hva som har holdt meg fast. Og at det finnes andre mulige veier.
Jeg har lært å se relasjoner som speil. Noen mennesker blir store læremestere i livene våre, nettopp fordi de speiler noe i oss som vi kanskje ikke hadde fått øye på ellers.
Hva andre mennesker velger å gjøre i møte med meg, er deres. Det gir meg data om dem, om relasjonen og om hva som faktisk er tilgjengelig for meg.
Men dette handler om mitt liv. Om hvordan jeg vil leve det. Jeg kan ikke forandre et annet menneske. Jeg kan bare prosessere de dataene jeg har tilgjengelig og finne min vei.
Det som står klarest i meg etter alt dette:
Jeg er ferdig med å vente på å bli valgt. Jeg velger selv min vei.
Så får tiden vise hvilke valg jeg tar, og hvordan jeg står i dem.
Vet du hvordan du vil leve livet ditt?
Noen ganger skjer det noe som gjør at vi ser livet vårt med et klarere blikk. Et dødsfall. En nestenulykke. En relasjon som treffer noe i oss. Eller noe annet som får oss til å stoppe opp.
Kanskje vet du allerede mye om hvordan du ønsker å leve. Kanskje er noe fortsatt uklart.
Har noe blitt tydeligere i livet ditt?
Er det noe du har fått nok av?
Og er det noe du begynner å kjenne at du ønsker mer av?
