Hvem er du?
Det burde kanskje være verdens enkleste spørsmål. Likevel er det overraskende vanskelig å svare på uten å fortelle hva vi gjør.
Jeg er leder. Jeg er coach. Jeg er lærer. Jeg er mor. Jeg er gründer.
Vi forteller om jobben vår, rollene våre og egenskapene våre. Tingene vi gjør og menneskene vi er noe for.
Men hvem er vi under alt dette? Og hva skjer når den vi har lært å være, ikke lenger stemmer med den vi kjenner at vi er?
Den jeg trodde jeg var
Lenge var jeg fullstendig identifisert med jobben min. Jeg var markedssjef. Leder. Kommunikasjonsmenneske.
Jeg jobbet i miljøer hvor det analytiske og rasjonelle sto sterkt. Fakta. Strategi. Resultater. Ego sto også ganske høyt. Spiritualitet kunne fort bli idiotforklart. Følelser likeså.
Vi skal ikke ha noe føle-føle her.
Og på ett nivå traff det meg. For min analytiske hjerne har alltid søkt fakta. Jeg er en researcher av natur. Når jeg kommer over et tema som interesserer meg, går jeg i dybden. Jeg leser bøker, tar kurs og undersøker. I meg selv og i andre. Jeg er vitebegjærlig. Jeg vil vite hvorfor og hvordan.
Samtidig hadde det alltid eksistert en annen side av meg.
Som barn elsket jeg spøkelseshistorier. Jeg var veldig opptatt av det magiske og okkulte, slik mange barn er. For noen år siden fikk jeg tilbake en gammel kassett fra søskenbarnet mitt. Jeg hadde spilt den inn til ham og broren da jeg var rundt ti år gammel. Full av historier.
Også som voksen kunne jeg underholde med ting jeg selv hadde opplevd som jeg ikke helt kunne forklare. Hendelser fra «den andre siden». Jeg trodde på det, men en del av meg gjorde ikke det. Ikke helt.
Jeg hadde ei venninne som opplevde å bli medium. Avdøde mennesker begynte å vise seg for henne om natten. Kanskje var det akkurat det som skremte livskiten av meg. For hva hvis jeg åpnet døra til den andre siden? Hva om det begynte å komme spøkelser mot meg også?
Så jeg holdt døra stengt. Men nysgjerrigheten forsvant aldri.
I møte med mer spirituelle mennesker var jeg oppriktig nysgjerrig og mottakelig, men tvilen lå der. I møte med ikke-troende mennesker var jeg like mottakelig. Like nysgjerrig på fakta og vitenskap. Men det lå en tvil under det også.
Jeg har alltid, og til dels fortsatt, hatt en aversjon mot religiøse grupperinger. På grunn av alt hatet og alle krigene som har hatt sitt utspring der. Samtidig kunne jeg kjenne en slags misunnelse på kjærligheten og tilhørigheten. Den sterke forbindelsen noen mennesker så ut til å kjenne til en Gud, og ikke minst til hverandre.
Jeg lengtet etter å kjenne en slik tilhørighet. Samtidig som jeg på et nivå dømte dem som hadde den.
Én ting var jeg likevel ganske sikker på: Verden inneholder mer enn det vi ser. Jeg visste bare ikke hva jeg skulle gjøre med den vissheten.
Etter hvert fant jeg min egen vei. Og den store åpenbaringen var kanskje at jeg ikke trengte å «se» spøkelser. Jeg trengte heller ikke være en del av en religion for å føle meg som en del av noe større.
For meg kom det gjennom meditasjon.
Jeg begynte ikke å meditere for å bli mer spirituell. Jeg begynte for å roe ned nervesystemet mitt. Stresset i kroppen. Fryktresponsen. Skammen over å ikke stå i arbeid.
For det var her det første store identitetskræsjet kom.
Jeg ble alvorlig syk og falt ut av arbeidslivet. Jeg som hadde vært så fullstendig identifisert med jobben min.
Jeg satt hjemme og skammet meg. Fra åtte til fire hver dag hadde jeg høy puls. Jeg turte nesten ikke gå ut av huset i tilfelle noen skulle se meg. Se at jeg ikke var på jobb.
Det faktum at jeg hadde fatigue og var under behandling på sykehuset hjalp ingenting på skammen disse timene. Jeg var sterkt aktivert.
Jeg gikk i traumebehandling i voksenpsykiatrien, og det lindret. Men det var ikke før jeg begynte å ha en praksis med meditasjon, yoga og pusteøvelser at jeg sakte, men sikkert begynte å bevege meg ut av stresset.
Etter hvert kunne jeg også kjenne noe annet. En varme, kjærlighet og fullstendig tilhørighet med verden. Det er nesten litt vanskelig å forklare.
Jeg husker at jeg skulle fortelle samboeren min på den tiden hva jeg kjente under meditasjon. Den eneste sammenligningen jeg hadde, var følelsen du noen ganger kan få på ferie. Du har ikke noe mer du skal gjøre. Det er dagtid og du sitter der, kanskje lett beruset av et glass vin i sola. Du trekker pusten dypt, puster ut, gir slipp på alt stresset der hjemme og bare er. Tilstede.
Det kunne også skje i meditasjon.
Etter hvert begynte jeg å kjenne dette igjen som en slags universell kjærlighet. En opplevelse av å være del av noe større enn meg selv. Og jeg oppdaget at jeg kunne gå inn dit. Uten alkohol. Uten lange reiser.
Det var en merkelig kontrast. For tilhørighet mellom mennesker har aldri vært enkelt for meg. Jeg kan lengte intenst etter nærhet og samtidig holde avstand. Kjenne meg alene i et rom fullt av mennesker. Men akkurat her kunne jeg kjenne en tilhørighet som ikke krevde noe av meg. Jeg trengte ikke passe inn. Ikke prestere. Ikke være en bestemt versjon av meg selv.
Jeg bare hørte til.
Kanskje åpnet det også en dør jeg lenge hadde holdt lukket.
Jeg fikk lyst til å utforske mer. Coaching hadde interessert meg lenge. Personlig utvikling også. Men det passet liksom ikke helt med den jeg var. Eller den jeg trodde jeg var.
Jeg holdt fremdeles fast i arbeidslivet. I den profesjonelle identiteten. I forestillingen om hvordan livet mitt skulle se ut.
Helt til jeg ikke klarte det lenger.
Jeg ble hundre prosent arbeidsufør og måtte gi slipp.
Det høres nesten fredelig ut når jeg skriver det nå. Gi slipp. Som om jeg bare åpnet hendene og lot noe jeg ikke lenger trengte flyte av gårde.
Sånn var det ikke.
Jeg falt ned i et sort hull. En stund tror jeg at jeg lukket døra til hele den delen av meg som ville noe. Som skapte noe. Som var noe.
Jeg frøs.
Når identiteten jeg hadde gjemt meg bak sprakk, visste jeg ikke helt hvem som var igjen.
Men etter en periode i fullstendig frys begynte noe å bevege seg igjen. Nysgjerrigheten. Den delen av meg som alltid hadde villet forstå.
Jeg begynte igjen å utforske personlig utvikling. Lese. Undersøke. Ta kurs. Og denne gangen trengte jeg ikke velge mellom det analytiske og det spirituelle.
Gjennom NLP-utdanningen og coaching kunne jeg utforske hva som skjer i mennesket fra flere sider samtidig. Nevrologisk, psykologisk, somatisk og spirituelt. Jeg kunne lete etter hvorfor og hvordan, slik jeg alltid hadde gjort. Men nå kunne jeg også undersøke det jeg kjente. Det som skjedde i kroppen. Det jeg ikke kunne måle. Det jeg hadde erfart selv.
Sakte begynte jeg å forstå mer av hva som hadde skjedd i meg da identiteten jeg hadde gjemt meg bak sprakk.
Jeg kjente meg naken, men også mer fri.
Klærne vi tar på oss
Kanskje er identitet litt som klær.
Noe har vi valgt selv. Noe har andre gitt oss. Noe har vi brukt så lenge at vi ikke lenger legger merke til at vi har det på. Og noe har vi for lengst vokst ut av, men fortsetter å presse oss inn i fordi vi kjenner oss tryggere der.
Klærne trenger ikke være falske. Markedssjefen var meg. Lederen var meg. Den analytiske delen er fremdeles meg. Coachen er meg. Den spirituelle delen er også meg.
Problemet oppstår kanskje først når jeg peker på ett av disse plaggene og sier:
Dette er meg.
For hva skjer da med alt det andre?
Da jeg senere beveget meg tilbake til næringslivet, kunne jeg begynne å observere dette på en annen måte. Jeg kunne kjenne når jeg kledde på meg identiteten som coach. Når jeg tok på meg kommunikasjonsrådgiveren. Når jeg gikk inn i en rolle jeg visste hvordan jeg skulle spille.
Og jeg kunne kjenne de andre øyeblikkene. Når jeg bare var meg, med fagforståelsen min, erfaringene mine, nysgjerrigheten, det analytiske og det intuitive. Alt sammen tilgjengelig.
Men det finnes også et lag til.
Et lag jeg fremdeles kan kjenne motstand mot å skrive om uten samtidig å forsøke å forklare og rasjonalisere det. Det er kanskje nettopp derfor spiritualitet har blitt en av mine viktigste verdier.
For når jeg klarer å bevege meg forbi meg selv, forbi egoet, rollene, frykten og alt jeg tror jeg trenger, kan jeg noen ganger kjenne at jeg møter verden fra et annet sted.
Jeg kaller det sjelen.
Fra dette stedet oppleves kjærligheten ubetinget. Jeg kan gi uten å forvente å få noe tilbake. Jeg kan skape uten å være like redd for hva andre kommer til å mene om det jeg skaper. Jeg kan til og med kjenne økonomisk frihet samtidig som virkeligheten forteller meg at jeg har gjeld oppover ørene.
Ikke fordi virkeligheten ikke betyr noe. Men fordi den ikke trenger å definere hele opplevelsen av hvem jeg er.
I sommer oppdaget jeg også noe som var vanskeligere å se. Jeg tror ikke jeg noen gang fullt ut har elsket en partner fra dette stedet.
Jeg har gitt. Men jeg har også gitt for å få. Kjærlighet tilbake. Trygghet. Bekreftelse. Et tegn på at jeg var valgt.
Det er en ganske stor forskjell på å gi kjærlighet for å få kjærlighet, og å gi fordi det finnes kjærlighet i meg å gi.
Jeg har begynt å øve på det siste. Bare den rene gleden av å gi. Og jeg opplever allerede at det forandrer noe grunnleggende. Ikke nødvendigvis i den andre, men i meg.
Så hvem er jeg når jeg møter verden fra dette stedet?
Kanskje handler det ikke om å finne den riktige identiteten. Kanskje handler det om å oppdage hvem jeg er når jeg ikke trenger å holde så hardt fast i noen av dem.
Hva med deg?
Hvem er du? Og hvem utgir du deg for å være?
Ikke fordi det du viser verden nødvendigvis er falskt, men fordi det kanskje bare er en del av deg.
Hvilke ord bruker du når du skal forklare hvem du er? Hva jobber du med? Hvem er du for andre? Hva er du flink til? Hva har du lært at det er trygt å vise frem?
Og hvilke sider av deg passer dårligere inn i bildet?
Kanskje finnes det sider du har gjemt bort fordi de virker for følsomme, ambisiøse, rare, spirituelle, kreative eller sårbare. For mye.
Kanskje finnes det også roller som en gang passet perfekt, men som har begynt å stramme. Identiteter du har vokst ut av. Klær du fortsetter å ta på deg fordi både du og menneskene rundt deg kjenner deg igjen når du har dem på.
Og så finnes kanskje et spørsmål under alle de andre:
Tror du på noe som er større enn deg selv?
Du trenger ikke kalle det Gud. Du trenger ikke kalle det universet. Du trenger ikke engang kalle det spiritualitet.
Jeg merker ofte motstand mot tro og spiritualitet hos mennesker jeg coacher. Men når vi begynner å snakke om naturen, skjer det ofte noe.
De forteller om stillheten på fjellet, havet eller skogen. Følelsen av å bli liten og samtidig høre til. Øyeblikk hvor det nesten ikke er like tydelig hvor jeg slutter og verden rundt begynner.
Og jeg kjenner igjen beskrivelsen.
Det de beskriver når de snakker om naturen, ligner på det jeg forsøker å beskrive når jeg snakker om spiritualiteten.
Kanskje trenger vi ikke være enige om ordene.
Kanskje er det mer interessant å spørre:
Hvor opplever du at du er en del av noe større enn deg selv?
Og hvem er du når du møter livet derfra?
