Det er ikke alltid de mørkeste sidene av oss vi skjuler. Noen ganger skjuler vi det fineste. Det vi elsker å gjøre. Det som kommer naturlig. Det som får oss til å kjenne oss mest levende.
Kanskje fordi det betyr for mye. Kanskje fordi noen en gang tvilte, lo eller ikke forsto. Eller fordi det å vise frem noe som virkelig er vårt, gjør oss mer sårbare enn vi er forberedt på.
Så vi gjør det mindre. Kaller det en hobby. En tanke. Noe vi bare gjør for oss selv. Noe vi kanskje skal gjøre mer av en gang, når vi har lært mer, blitt tryggere eller fått et bevis på at vi faktisk har lov.
Jeg gjorde skrivingen min til noe slikt.
Et skjult rom
Jeg har skrevet så lenge jeg kan huske. Dikt. Historier. Tanker. Jeg tenker i tekst. Ser for meg oppbygging, rytme og vendepunkter. Hører setninger inni hodet og skriver dem slik jeg tenker dem.
Jeg kan ikke nødvendigvis forklare alle norskreglene på stående fot. Men jeg hører når noe skurrer. Kjenner når rytmen faller ut, når et ord står feil, når en setning trenger mer luft, eller må strammes inn.
Litt som en musiker som ikke kan lese noter, men likevel hører når tonen er feil.
Lenge trodde jeg at det betydde at jeg egentlig ikke kunne skrive. At det ikke var nok å høre språket.
Jeg måtte kunne notene også.
I fjerde klasse skrev jeg et dikt om en alenemor med fire barn og hennes strev i livet. Læreren leste det opp for klassen.
Mange år senere tok en gammel klassevenninne det opp med meg. Hun husket fremdeles diktet. Hvordan det hadde berørt henne. Hvordan hun hadde undret seg over at et barn kunne skrive noe så dypt og voksent.
For henne hadde jeg vært forfatter siden da.
For meg var det bare noe som datt ned i hodet mitt.
Få år senere døde oldemoren min. Vi kalte henne alle for farmor på Nesna. Jeg var tolv år og skrev et dikt til henne.
Kjære farmor, nå har du det godt.
Og i en gave du himmelen har fått …
Jeg skrev det på en gammeldags skrivemaskin og viste det til familien. Men ingen ville tro at jeg hadde skrevet det. De syntes det var for reflektert. For godt formulert. For voksent til å komme fra en tolvåring.
De sa at det var lov å låne litt fra ting man hadde lest. De stilte spørsmål på ulike måter, som om de ventet på at jeg skulle innrømme at teksten ikke var min.
Men den var min.
Jeg husker ikke hele diktet lenger. Jeg husker heller ikke alt som ble sagt. Men jeg husker følelsen av ikke å bli trodd. At noe som kom helt naturlig fra meg, ble møtt med mistanke.
Kanskje var det da jeg begynte å skjule skriveren i meg.
Men ikke helt.
Skolen ga meg fortsatt et rom for å skrive. I norsktimene fikk jeg konkrete oppgaver. Et tema. En ramme. En tekst som skulle leveres. Da hadde jeg en grunn til å skrive. Noen hadde bedt meg om det.
Skrivesperren
Det siste året på videregående skrev jeg et kåseri om moteindustrien. Norsklæreren leste teksten høyt for klassen.
Jeg gikk Tegning, form og farge og hadde planer om å fortsette med grafisk design. Eller kanskje keramikk. Eller maling.
Etter timen tok læreren meg til side.
«Kanskje du skal tenke på å bli forfatter, Katarina», sa hun. «Du vet, det er flere kunstnere som har endt opp som det.»
Det kunne ha blitt øyeblikket hvor jeg endelig ble sett. Hvor jeg kom ut av skapet med tekstene mine og sluttet å gjemme meg bak det visuelle.
Men det som skjedde, var det motsatte.
Jeg fikk fullstendig skrivesperre.
I flere år kunne jeg streve med å formulere en enkel e-post. Senere startet jeg designbyrå og jobbet profesjonelt med grafisk design. Det visuelle språket var trygt. Jeg kunne komponere et bilde og jobbe med form, farge, balanse og rytme.
Ordene holdt jeg mer på avstand.
Helt til jeg i 2007 fikk et vikariat som kommunikasjonsrådgiver i Nordland fylkeskommune. Jobben innebar å skrive pressemeldinger og andre tekster.
I intervjuet hadde jeg skrytt av at jeg hadde seks i norsk. På innsiden følte jeg meg som en bedrager.
Jeg kunne jo ikke skrive lenger.
Men jobben krevde det. Så jeg skrev.
Skrivingen finner sin form
Jeg formulerte, korrigerte og leste korrektur. Flyttet på ord. Skrev om. Finpusset.
Sakte begynte jeg å se teksten på samme måte som jeg så et visuelt uttrykk. Et avsnitt kunne få mer luft. En setning kunne flyttes. Et ord kunne gi balanse, rytme eller tyngde.
Tekstene begynte å forme seg som små komposisjoner.
Små kunstverk.
Det var ikke det litterære språket i seg selv som interesserte meg mest. Heller ikke sjangerformatet eller reglene.
Det var formidlingen.
Å gjøre en tanke synlig
Hvordan en tekst kunne gjøre en tanke synlig. Hvordan ordene kunne bygge en bro mellom det som foregår i ett menneske, og noe et annet menneske plutselig kunne kjenne igjen i seg selv.
Jeg begynte igjen å tenke historier i tekst.
Å skrive bok
Etter noen år i jobber hvor jeg fikk arbeide med formidling gjennom både tekst og visuelle uttrykk, bestemte jeg meg for å skrive bok. Kort fortalt ble det et indre arbeid gjennom mange lag av skam og tvil.
Jeg viste noen av kapitlene til en journalistkollega. Han var ærlig og direkte.
Noe holdt et høyt litterært nivå.
Noe var mer middelmådig.
Jeg fortalte at jeg vurderte å begynne på norskkurs. Jeg hadde så lav selvtillit på rettskrivingen min. Hvis jeg skulle klare å holde et høyt litterært nivå, måtte jeg vel lære reglene.
Det ville han sterkt fraråde meg.
«Det kan ødelegge stemmen din», sa han.
Stemmen min?
Så hadde jeg altså en stemme?
Jeg hadde brukt så mye tid på å se etter det jeg manglet, at jeg ikke hadde lagt merke til det som allerede var der.
Da jeg mistet synet
I 2016 reiste jeg alene til København. Jeg hadde leid en leilighet og satt av en uke til å skrive på boken min i fred og ro.
Men jeg hadde migrene nesten hele uken og lå for det meste i leiligheten og sov. Jeg visste ikke da at det var noe alvorlig galt med synet mitt.
Senere samme år fikk jeg vite at jeg hadde kreft på øyet. Det fulgte strålebehandling, laser og månedlige injeksjoner. Til slutt mistet jeg synet på det ene øyet. Skjermarbeid ble vanskelig.
Det ga meg også en god grunn til ikke å komme ut med skrivingen min.
Jeg la boken på hyllen igjen.
Eller tilbake i det skjulte rommet.
En annen vei ut
Men historiene sluttet ikke å komme. Jeg gikk turer og skrev dem inni hodet. Så for meg scener, oppbygging og vendepunkter. Hørte setninger. Tenkte videre på menneskene i bøkene og det de forsøkte å forstå.
Til slutt var hodet så fullt at ordene måtte finne en annen vei ut.
Så jeg begynte å skrive for hånd.
Ikke bøker.
Refleksjoner.
Jeg skrev meg gjennom kjærlighet, gleder og sorger. Gjennom relasjoner, indre barn-arbeid, coachingutdannelse, mål, visjoner og verdier.
Jeg skrev om det jeg lærte. Og enda mer om det som skjedde når alt jeg lærte, møtte mitt eget liv.
Dagbøkene ble et rom for samtaler med meg selv. Ikke raske svar eller ferdige konklusjoner, men et sted hvor jeg kunne bli værende litt lenger i et spørsmål.
Ofte måtte jeg hjelpe meg selv i gang. Jeg fant et spørsmål og lot hånden svare før hodet rakk å sensurere. Andre ganger så jeg en setning eller refleksjon på Instagram og kjente at noe åpnet seg.
Etter hvert ble det mer naturlig.
Jeg trengte ikke alltid spørsmålet.
Jeg bare skrev.
Fra innsiden ut.
Da diktene ble sett
I en periode kom det også dikt. Som små nedlastninger. Ferdige linjer som plutselig var der.
Jeg satte dem sammen og la dem ut på Instagram. De ble lest, kommentert og delt.
Og så stoppet det opp igjen.
Da diktene ble sett, frøs jeg til.
Jeg gikk tilbake til dagbøkene. Til det trygge rommet hvor ingen skulle mene noe om det jeg skrev.
Tre tusen håndskrevne sider
For noen måneder siden tok jeg frem igjen boken jeg startet på for nesten femten år siden. Nå skriver jeg på den hver dag.
Tjue tusen ord så langt.
Og for noen uker siden så jeg rekken med dagbøker jeg har skrevet de siste fem årene.
Nesten tre tusen håndskrevne sider.
Jeg begynte å bla. Leste litt her og der. Og tenkte:
Kanskje kan andre ha nytte av å lese noe av dette?
Det var da jeg forsto at jeg fortsatt gjemte en stor del av hvem jeg er. Ikke bare skriveren, men også alt det som hadde fått plass i disse bøkene.
Spørsmålene. Oppdagelsene. Sammenbruddene. Vendepunktene. Alt jeg hadde lært om meg selv gjennom skrivingen.
Jeg hadde tenkt på dagbøkene som stedet jeg skrev fordi jeg ikke skrev bok.
Men kanskje var det ikke årene hvor jeg lot være å skrive bok.
Kanskje var det årene hvor jeg skrev meg frem til denne boken?
Fra innsiden ut
Fra innsiden ut springer ut av disse sidene. Små drypp fra en selvutviklingsreise gjennom flere tiår.
Ikke ferdige svar.
Men levd liv, nye spørsmål og verktøy som har hjulpet meg til å forstå litt mer.
Her møtes de mest autentiske delene av meg i det samme universet. Skriveren. Formidleren. Den visuelle skaperen. Coachen. Kvinnen som trenger å forstå det som skjer på innsiden, før hun kan skape noe sant på utsiden.
Kanskje er dette min måte å vise meg frem på.
Ikke fordi frykten er borte.
Men fordi jeg ikke lenger vil la den bestemme hva som skal forbli skjult.
Hvor i livet gjemmer du deg?
Kanskje skriver du ikke. Men kanskje finnes det en annen del av deg du holder tilbake.
Noe du gjør når ingen ser. Noe du drømmer om, men nesten aldri sier høyt. Noe du omtaler som en liten interesse, selv om du kjenner at det betyr mer.
Kanskje lar du være å fortelle hva du egentlig vil. Hva du tror på. Hva du skaper. Hva du lengter etter.
Kanskje har du lært at det ikke er trygt å være for synlig. For flink. For følsom. For kreativ. For ambisiøs. For annerledes.
Så du demper deg. Venter. Gjør det mindre. Forteller deg selv at du ikke er klar ennå. At du først må lære mer, bli bedre eller få andres godkjenning.
Men det vi skjuler, forsvinner ikke nødvendigvis. Noen ganger fortsetter det å leve i oss.
Det skriver seg selv i hodet. Viser seg i dagdrømmer. Kommer tilbake som uro, lengsel eller en følelse av at noe mangler.
Ikke fordi vi trenger å bli noen andre.
Men fordi en del av den vi allerede er, ikke får plass.
Vi snakker ofte om frykten for å mislykkes. Men det kan også være skummelt å lykkes. Å bli sett. Å stå i noe vi har skapt og si:
Dette kommer fra meg.
Dette betyr noe for meg.
Dette er også den jeg er.
Kanskje vil det du holder skjult, en dag få mer plass på utsiden.
Ikke nødvendigvis som skriver.
Kanskje som tegner. Coach. Leder. Musiker. Gründer. Forelder. Venn eller medmenneske.
Kanskje bare som en mer ærlig versjon av deg selv.
