Kan flere ting være sant samtidig?
Kan et menneske være både kontrollerende og kjærlig?
Kan jeg være både for mye og ikke nok? Kan noe jeg opplever som helt sant, samtidig bare være én måte å se det på?
Og hva om noe av det jeg opplever som sannheten om meg selv, om andre og om verden, egentlig er farget av det jeg allerede tror?
Denne sommeren begynte jeg å stille spørsmål ved noen av mine dypeste sannheter. Det forandret mer enn jeg hadde forestilt meg.
På andre siden av skammen
Jeg gikk gjennom skammens mørke hule i sommer. Og denne gangen unnvek jeg ikke. Jeg ble der.
Det var til tider nesten uutholdelig. Så vondt at jeg måtte ha hjelp til å stå oppreist. Men på den andre siden av skammen skjedde det noe jeg ikke hadde forventet.
Jeg begynte å se klarere. Som om brillene mine hadde blitt pusset. Og med det nye klarsynet kom det noe annet: nysgjerrighet.
Jeg begynte å legge merke til mine egne reaksjoner. Ikke bare hva som skjedde, men hva som skjedde i meg når det skjedde. Hvorfor kunne jeg reagere så sterkt på noe andre knapt la merke til? Hvorfor kunne en handling fra et annet menneske treffe meg så hardt? Og hvorfor kunne jeg være så sikker på hva den betydde?
Kjærlighetsrelasjoner har jo vært det stedet i livet hvor mine gamle overbevisninger har danset aller mest. Så det var der jeg begynte å se.
Da speilet ble snudd
Jeg hadde opplevd en tidligere kjæreste som noe kontrollerende.
Det var ikke bare en historie jeg hadde laget helt alene. Andre rundt meg kunne se noe av det samme. Jeg hadde på et vis fått historien bekreftet både innenfra og utenfra.
Han var kontrollerende.
Da jeg en gang konfronterte ham med det, snudde han speilet mot meg.
«Du er kontrollerende, Katarina.»
Nei. Det var jeg ikke.
Jeg hadde bare behov for trygghet. Og når jeg ikke fikk den tryggheten jeg trengte, måtte jeg jo forsøke å skape den selv. Jeg hadde kompleks posttraumatisk stresslidelse. Gamle sår. Gode grunner til å ønske kontroll over mitt eget liv.
Problemet var bare at kontroll over mitt eget liv også kunne innebære at jeg forsøkte å ha kontroll på ham.
Det tok tid før jeg klarte å se det. Men da jeg først gjorde det, skjedde det noe med hele historien.
Han kunne ha rett.
Ikke i stedet for meg. I tillegg til meg.
Han kunne være kontrollerende. Og jeg kunne være kontrollerende. Jeg kunne oppleve hans kontroll som utrygghet for meg, samtidig som min egen kontrollering var et forsøk på å skape trygghet for meg.
Og hvis mitt behov for kontroll kunne handle om trygghet, kunne kanskje hans gjøre det også?
Plutselig var ikke «kontrollerende» bare en dom. Det var noe jeg kunne være nysgjerrig på.
Jeg fraskrev ikke ham ansvar. Og jeg fraskrev heller ikke meg selv ansvar. Jeg sluttet bare et øyeblikk å være så opptatt av hvem som hadde rett.
Det gjorde at jeg kunne se oss begge litt klarere.
Brillene jeg ikke visste at jeg hadde på
Vi ser verden gjennom våre egne briller. Det høres kanskje selvfølgelig ut. Likevel tror jeg ikke jeg hadde forstått hvor mye brillene faktisk påvirket det jeg så.
De består ikke bare av meningene jeg vet at jeg har. De består av erfaringene mine, historiene mine og alt jeg har lært om andre mennesker og verden. Og ikke minst det jeg har lært å tro om meg selv.
Denne sommeren fikk jeg øye på tre overbevisninger som hadde fulgt meg gjennom store deler av livet:
Jeg er for mye.
For emosjonell. For intens. For mye følelser.
Jeg er ikke nok.
Ikke verdifull nok. Ikke god nok til å bli valgt. Ikke nok til at noen blir værende.
Og:
Jeg må holde kontroll på alt.
For hvis ikke jeg gjør det, kan jeg ikke helt stole på at noen andre gjør det.
Det fascinerende var at de to første motsa hverandre.
Jeg var både for mye og ikke nok.
Jeg måtte gjøre meg mindre for ikke å bli for mye, samtidig som jeg måtte bli mer for endelig å være nok.
Hvor skal man egentlig gjøre av seg selv i et slikt system?
For det var det jeg etter hvert fikk øye på. Dette handlet ikke om tre tilfeldige negative tanker. Det var et helt indre system som påvirket hvordan jeg beveget meg gjennom livet. Hva jeg la merke til. Hva jeg fryktet. Hva jeg forventet av andre. Hvordan jeg tolket det som skjedde. Og hva jeg gjorde når noe traff meg.
Jeg hadde ikke gått rundt og tenkt at jeg hadde disse overbevisningene. Jeg hadde trodd at jeg så virkeligheten.
Når en liten bevegelse forandrer hele bildet
Jeg bruker progressive briller.
Det interessante med dem er at det ikke skal store bevegelser til før jeg ser gjennom en annen del av glasset. Flytter jeg hodet eller blikket litt, endres styrken. Noe som var uklart, kommer i fokus. Noe annet blir utydelig.
Slik begynte jeg å tenke på overbevisningene mine også.
Et blikk. En melding som ikke kommer. En kommentar. En liten endring i stemmen. At et menneske trekker seg litt unna.
Gjennom ett felt i brillene kan hendelsen være ganske nøytral. Men hvis jeg ser den gjennom «jeg er ikke nok», kan den bli et bevis på at jeg ikke er verdt å velge.
Gjennom «jeg er for mye» kan den bli et signal om at jeg bør dempe meg. Og gjennom «jeg må holde kontroll» kan den bety at noe er galt og at jeg må gripe inn.
Den ytre hendelsen kan være den samme. Men virkeligheten jeg opplever, kan bli en helt annen.
Det er noe av det fascinerende jeg også har fått erfare gjennom hypnose: hvor kraftfullt det vi forestiller oss og tror på, kan være.
Hvis jeg står foran en bjørn, vil kroppen min reagere. Hjertet slår raskere. Musklene spennes. Kroppen gjør seg klar til å møte fare.
Men kroppen kan også reagere dersom hjernen min er overbevist om at det står en bjørn der.
Frykten kan være helt virkelig, selv om fortolkningen ikke er det.
Og da begynte jeg å lure:
Hvor mange bjørner hadde jeg sett gjennom livet?
Da jeg begynte å se etter flere speil
Oppdagelsen rundt kontroll gjorde meg nysgjerrig på andre ting jeg hadde vært veldig sikker på.
Jeg hadde sett ham som unnvikende. Så fikk jeg øye på min egen unnvikelse.
Ikke at han ikke kunne være unnvikende. Men jeg kunne være det også.
Så begynte jeg å se på noe helt annet. Den enorme kjærligheten og gleden jeg kunne kjenne når vi var sammen. Jeg hadde på et vis knyttet den følelsen til ham. Til kjærligheten hans. Til det vi hadde sammen.
Men den kjærligheten jeg kjente, fantes jo i meg. Han kunne vekke den. Han kunne speile den. Men den var min.
Jeg trengte ikke hans kjærlighet for å kjenne min egen.
Det gjorde noe med hele måten jeg så forholdet på.
Jeg kunne eie mitt eget kontrollbehov. Jeg kunne eie min egen unnvikelse. Og jeg kunne eie min egen kjærlighet.
Ikke som skyld. Som mitt.
Det har vært en av de mest frigjørende oppdagelsene denne sommeren.
Speilet
Kanskje finnes det mennesker i livet ditt som vekker sterke reaksjoner i deg.
En kollega du synes er vanskelig. Et familiemedlem som alltid klarer å trykke på de riktige knappene. Et menneske du føler deg liten sammen med. Noen du stadig forsøker å få anerkjennelse fra.
Når jeg underviser om psykososialt arbeidsmiljø, bruker jeg ofte eksempelet med den «vanskelige» kollegaen.
Kanskje er hun ikke vanskelig. Kanskje har hun det vanskelig.
Bare det perspektivet kan forandre hvordan vi møter henne.
Men det finnes enda en dimensjon.
Ikke alle opplever henne som vanskelig.
Så hva er det som skjer i deg i møte med henne?
Det betyr ikke at alt andre mennesker gjør egentlig handler om deg. Mennesker kan behandle oss dårlig. De kan overskride grenser. Såre oss. Gjøre ting vi ikke skal akseptere.
Men reaksjonene våre kan likevel fortelle oss noe.
Se på et kommentarfelt.
Én person skriver én ting. Noen ler. Noen blir sinte. Noen føler seg sett. Noen føler seg krenket. Andre registrerer knapt kommentaren før de scroller videre.
Den samme teksten møter forskjellige mennesker og skaper helt forskjellige virkeligheter.
Så kanskje kan en sterk reaksjon være en invitasjon til å bli nysgjerrig.
Hva skjer i meg akkurat nå?
Hva er det jeg reagerer på?
Hva tror jeg at dette betyr?
Og hva må jeg allerede tro om meg selv, den andre eller verden for at akkurat denne tolkningen skal kjennes så sann?
Ikke for å finne ut hva som er galt med deg. Ikke for å frikjenne den andre. Men for å se litt klarere.
For kanskje trenger vi noen ganger å pusse brillene før vi kan vite hva vi egentlig ser.
Jeg har brukt mye av livet på å forsøke å finne ut hva som er rett og galt. Hvem som har rett. Hvem som tar feil.
Denne sommeren har jeg blitt mer interessert i å se klarere.
For som Neale Donald Walsch skriver:
«Det fins ikke noe rett eller galt, det fins bare det som fungerer og det som ikke fungerer.»
Kanskje trenger jeg ikke alltid å finne ut hvem som har rett.
Kanskje holder det noen ganger å oppdage hvilke briller jeg ser gjennom.
