Kroppen og jeg har hatt en lang samtale.
Jeg kan ikke påstå at jeg alltid har vært den beste til å lytte. Jeg har nok vært mer opptatt av det som foregår i hodet, og ganske god til å argumentere når kroppen har hatt andre planer.
Men den har fortsatt å kommunisere.
Og jeg har gradvis begynt å forstå mer av det den prøver å fortelle meg.
Da jeg begynte å lytte
Da jeg ble alvorlig syk for noen år siden, fikk jeg en forståelse som har fulgt meg siden.
Jeg hadde fått kreft på netthinnen, og kom til å miste synet på venstre øye.
På ett vis følte jeg at kroppen hadde sviktet meg. Samtidig fikk jeg ganske umiddelbart en annen forståelse: Kroppen hadde prøvd å fortelle meg noe lenge. Det var jeg som ikke hadde lyttet.
Siden har jeg prøvd å lytte så godt jeg kan. Jeg oppdager stadig nye signaler, og forstår stadig mer av det som skjer i kroppen.
Noen ganger er kommunikasjonen ganske tydelig. Kroppen trenger hvile. Bevegelse. Mat. Stillhet. Luft.
Andre ganger er det mer uklart. Og så finnes selvfølgelig de gangene hvor jeg forstår utmerket godt hva den sier, men ikke har spesielt lyst til å høre etter.
Vi er ikke alltid enige. Men vi snakker sammen.
Når jeg ser tilbake på det jeg har oppdaget denne sommeren, ser jeg hvor mye av det som begynte akkurat der. I kroppen.
Relasjonsmønsteret mitt viste seg som en reaksjon lenge før jeg klarte å sette ord på det. Når noen trakk seg unna, skjedde det noe i meg.
De gamle «sannhetene» om hvem jeg var, var heller ikke bare tanker. Kroppen reagerte som om de var sanne.
Jeg kunne kjenne at noe skurret før jeg begynte å undersøke hva som egentlig var viktig for meg.
Og kroppen visste hvordan det føltes å stå utenfor lenge før jeg begynte å utforske hva tilhørighet betyr for meg.
Jeg kjente det før jeg forstod det.
Denne sommeren har jeg brukt mye tid på å oppdage. Nå skal jeg prøve å forstå mer av det jeg har sett, kjent og lagt merke til.
Kroppen er et godt sted å fortsette. For forholdet til kroppen min har hatt en litt kronglete start.
Fra kreft til kraft
Jeg var ikke spesielt trygg i kroppen min som barn. Når jeg ble redd, kunne det være lettere å forsvinne litt ut av den. Opp i hodet. Bort fra meg selv.
Det viste seg på mange arenaer. Særlig i gymtimene. Jeg var ekstremt ballredd. Når en ball kom mot meg, var den første innskytelsen å beskytte meg mot den og vende meg bort, i stedet for å ta imot.
Og så var det laguttakene. Å stå der mens én etter én ble valgt. Vente på navnet mitt. Se rekka bli kortere. Frykten for å bli stående igjen til slutt.
Så kom kreften og etter hvert fatigue. Kroppen som jeg allerede hadde et ganske skjørt bilde av, kjentes enda mindre til å stole på.
I 2020 var jeg kommet til et punkt hvor jeg skjønte at jeg måtte gjøre noe.
Så jeg meldte meg på et seksukersopplegg med personlig trener på CrossFit.
Det var et interessant valg.
Gymjenta i meg ville nok hatt noen innvendinger.
Men jeg møtte opp. Jeg løftet. Tok i. Kjente musklene arbeide og hjertet slå. Og jeg oppdaget at kroppen kunne mer enn jeg hadde trodd.
Jeg var sterkere enn jeg trodde. Mer robust enn jeg hadde forstått.
Men den harde treningen begynte etter hvert å trigge både en gammel skulderskade og stressnakken, og med det også den kroniske migrenen jeg hadde vunnet som følge av strålebehandlingen. Til slutt måtte jeg gi slipp på CrossFit.
Så kom koronaen. Treningssentrene stengte, og jeg gikk ut. Opp i fjellene. Der begynte samtalen med kroppen å endre karakter.
Fra:
Hva klarer du?
til også:
Hva trenger du?
Å komme hjem
Jeg renner ikke akkurat ned treningssentrene i dag.
Men jeg beveger meg.
Jeg går. Jeg gjør yoga. Og i det siste har jeg også begynt å trene litt styrke igjen.
Forskjellen er kanskje at jeg er mer opptatt av å kjenne etter hva som skjer underveis.
På yogamatta kjenner jeg hvor kroppen holder igjen. Hvor den gir etter. Hvordan pusten endrer seg når jeg blir i en stilling litt lenger. Hvordan noe kan kjennes annerledes når jeg reiser meg enn da jeg la meg ned.
På tur kommer rytmen. Føttene mot bakken. Pusten. Lufta mot ansiktet. Kroppen finner ofte noe før hodet rekker å blande seg inn.
Det samme skjer gjennom dagen.
Kroppen svarer på søvn. På stress. På mat. På mennesker. På stillhet. På for mye. På for lite.
Noen svar er behagelige.
Andre er vanskeligere å overse.
Og fortsatt kan hodet og kroppen havne i diskusjon.
Kroppen vil hvile. Hodet synes vi har mye å gjøre.
Kroppen vil ut. Hodet kan finne minst sju gode grunner til å bli sittende.
Kroppen protesterer mot noe jeg har spist. Hodet vil gjerne diskutere datagrunnlaget og foreslår at vi prøver igjen.
Jeg lærer.
For det har skjedd noe grunnleggende med forholdet mitt til kroppen.
Da jeg var liten, kunne jeg forsvinne ut av den når verden ble utrygg.
I dag går jeg motsatt vei.
Når jeg trenger å finne tilbake til meg selv, går jeg inn i kroppen.
Jeg kjenner bakken under føttene. Pusten. Tyngden. Det som skjer akkurat nå.
Jeg lander.
Det som en gang kunne være et utrygt sted å være, er i dag det tryggeste stedet jeg vet om.
Kroppen i rommet
Det er også derfor kroppen alltid er med når jeg coacher.
Jeg lytter til ordene, men jeg ser også på kroppen.
Pusten som endrer seg. Blikket som flytter seg. Skuldrene som heves. Ansiktet som strammer seg. Kroppen som trekker seg sammen eller plutselig slipper.
Og jeg spør:
Hva skjer i kroppen nå?
Hvor kjenner du det?
Hva legger du merke til?
Noen ganger sier ordene én ting mens kroppen forteller noe mer.
Det betyr ikke at jeg skal tolke kroppen til den jeg coacher. Vi utforsker den sammen.
For kroppen kommuniserer.
Og noen ganger vet den noe vi ennå ikke har forstått.
Det er der jeg vil begynne denne delen av reisen.
Vi har oppdaget.
Nå skal vi prøve å forstå mer av det vi har oppdaget.
Hva skjer under reaksjonene våre? Hvor kommer frykten fra? Hva har vi lært om oss selv, om andre, om trygghet og tilhørighet? Hva forsøker kroppen å beskytte når den reagerer før vi selv rekker å forstå hvorfor?
Lagene ligger der.
I erfaringene våre.
I mønstrene våre.
I nervesystemet.
I kroppen.
Hva sier kroppen din?
Hva med deg?
Hvordan er forholdet mellom deg og kroppen din?
Kanskje tenker du ikke så mye over det før den gjør vondt, blir syk eller ikke lenger gjør det du forventer av den. Kanskje er du god til å presse deg gjennom. Ta deg sammen. Holde ut litt til.
Eller kanskje kjenner du kroppen godt. Du merker når noe strammer seg, når pusten endrer seg eller energien forsvinner. Kanskje vet du også ganske ofte hva du trenger, men oppdager at hodet har andre planer.
For kroppen kommuniserer hele tiden.
Gjennom uro og ro. Energi og tretthet. Det som åpner seg, og det som trekker seg sammen. Noen signaler er tydelige. Andre kan gå under radaren i årevis før vi begynner å forstå hva de handler om.
Tenk på en situasjon hvor kroppen din reagerte før du selv forstod hvorfor.
Hva skjedde?
Hva gjorde du med det?
Og hva forstår du i dag som du ikke forstod da?
Kanskje handler det ikke bare om å bli flinkere til å lytte. Kanskje handler det også om hvilket forhold du har til det stedet du skal lytte fra.
Om du stoler på kroppen.
Om du føler deg trygg i den.
Om du kan bli værende når noe blir vanskelig, eller om du, som meg, har lært deg å forsvinne litt bort.
For vi bor her.
Og kanskje er det derfor spørsmålet jeg sitter igjen med, ikke bare er hva kroppen prøver å fortelle oss.
Men:
Hvordan er det å være hjemme i din egen kropp?
