Når jeg blir redd for å miste den andre, forlater jeg meg selv.
Den setningen hadde begynt å synke inn. Jeg hadde sett mønsteret. Og jeg hadde begynt å oppdage noen av overbevisningene som lå under.
Jeg er ikke nok.
Jeg er for mye.
Jeg må ha kontroll.
Men det var fortsatt noe jeg ikke forsto.
For hva betyr det egentlig å forlate seg selv?
Denne sommeren begynte jeg å se det på en ny måte.
Hvordan jeg lever livet, viser meg ikke bare hva som er viktig for meg. Det viser meg også hvor jeg lever i tråd med det som er viktig for meg, og hvor jeg mister meg selv.
Når det er for mørkt til å se
Det er vanskelig å finne veien når du går i totalt mørke. Og denne sommeren var det lenge sånn.
Jeg prøvde å finne tilbake til livet mitt. Til gleden. Til det jeg likte å gjøre. Men jeg visste oppriktig ikke.
Hva liker jeg egentlig å gjøre? Hva gir meg glede? Hva vil jeg med livet mitt?
Når så mye av oppmerksomheten min hadde vært rettet mot kjærligheten, relasjonen og frykten for å miste, hadde jeg mistet retningen på mye av det andre også.
Jeg trengte noe å orientere meg etter.
Et eller annet sted i denne letingen kom jeg tilbake til verdiene mine. Det var litt paradoksalt. Jeg har jobbet med verdier i mange år. Jeg er utdannet i verdicoaching, har coachet andre og selv blitt coachet. Jeg har alltid sett på meg selv som verdistyrt.
Likevel var det noe som skurret. Noen av de tingene jeg gjorde, møtte en sterk motstand i meg. Og noe av det jeg trodde var aller viktigst for meg, fungerte ikke særlig godt i livet mitt.
Jeg meldte meg på et kurs som het The Values Factor. Der begynte jeg å se mindre på hvilke verdier jeg tenkte at jeg hadde, og mer på hva livet mitt faktisk viste.
Hva prioriterte jeg helt naturlig? Hvor gikk tiden, energien og pengene mine? Hva opptok tankene mine? Hva søkte jeg mot, leste om, snakket om og forsøkte å forstå? Hva vendte jeg tilbake til, igjen og igjen?
For det vi verdsetter, viser seg ikke bare i det vi gjør. Det viser seg også i det vi gir oppmerksomhet.
Jeg begynte å grave. Lag for lag.
Og etter hvert ble én ting tydelig:
Det du prioriterer, peker mot det du verdsetter.
Men det var bare halve oppdagelsen.
For det er én ting å oppdage hva som er viktig for meg. Noe annet er å se hvordan jeg faktisk lever det.
Når det viktigste også gjør mest vondt
Kjærligheten gjorde dette tydelig for meg.
Jeg hadde lenge tenkt at kjærlighet måtte være en av mine aller viktigste verdier. Kanskje den viktigste. Jeg var jo så opptatt av den.
Og jeg hadde vært så fryktelig ulykkelig i den.
Men da jeg begynte å se på hva jeg faktisk prioriterte, var det egentlig ikke så vanskelig å forstå. Kjærlighet og relasjoner opptok enormt mye av tankene og oppmerksomheten min. Jeg leste om det, skrev om det, jobbet med det og forsøkte stadig å forstå det.
Kjærlighet var viktig for meg.
Det var ikke verdien som var problemet.
Problemet var hva som skjedde med meg når kjærligheten sto på spill.
Da ble jeg redd. Jeg forsøkte å kontrollere. Jeg gjorde den andre viktigere enn meg selv. Og når frykten for å miste ble sterk nok, mistet jeg kontakten med meg selv.
Det var nettopp dette som hadde fått meg i knestående.
Ikke bare kjærlighetssorgen i seg selv. Men at jeg ikke fikk til å leve i kontakt med meg selv i et av de områdene som betydde aller mest for meg. Når kjærligheten raknet, kunne hele livet kjennes meningsløst.
Det fikk meg til å se smerten litt annerledes.
Kanskje gjør det ekstra vondt nettopp når noe er viktig for meg, men jeg ikke klarer å leve i tråd med det.
Jeg visste at kjærlighet var viktig for meg.
Men jeg mistet meg selv i den.
Det andre mennesker viser meg
Etter hvert begynte jeg også å legge merke til hvordan jeg reagerte på andre mennesker. Ikke bare hva jeg reagerte på, men hva reaksjonen kunne fortelle meg om mitt eget forhold til det som var viktig for meg.
Jeg begynte å se tre ulike bevegelser.
Noen mennesker satte jeg på pidestall. Jeg så noe i dem som jeg beundret eller lengtet etter, og i sammenligningen gjorde jeg dem større og meg selv mindre.
Andre mennesker dømte jeg. Da skjedde det motsatte. Jeg gjorde dem mindre og meg selv større. Noe ved måten de var, valgte eller levde på traff en motstand i meg.
Og så var det alle de gangene ingen av delene skjedde. Jeg kunne møte mennesker som mente, valgte og levde helt annerledes enn meg uten at det egentlig rokket ved meg.
Jeg var nøytral.
Ikke likegyldig. Jeg kunne fortsatt vite veldig tydelig hva jeg selv mente, ønsket og verdsatte. Forskjellen var at jeg ikke trengte å gjøre den andre feil for å stå i det som var mitt. Jeg trengte heller ikke gjøre meg selv mindre fordi den andre sto et annet sted.
Pidestall. Dømming. Nøytralitet.
Tre ulike reaksjoner i møte med andre mennesker. Og kanskje tre veivisere til hvor jeg sto i forhold til meg selv og det som var viktig for meg.
En tidligere kjæreste var for eksempel veldig ordentlig og omstendelig på enkelte områder. Jeg beundret det ved ham. Men idet han ble den ryddige og ordentlige, ble jeg mer rotete og mindre organisert.
Han opp. Jeg ned.
Så begynte jeg å spørre:
Hvor finnes det jeg beundrer hos ham, i meg?
Og da var det plutselig ganske lett å finne. Gi meg et designarbeid, og jeg kan flytte på en detalj til den sitter helt riktig. Når jeg skaper noe jeg bryr meg om, kan jeg være ekstremt nøye. Jeg organiserer, strukturerer og finpusser.
Det jeg hadde satt på pidestall, fantes også i meg. Bare på min måte.
Kanskje var det nettopp derfor jeg la så godt merke til det hos ham. Det jeg beundret kunne peke mot noe som betydde noe for meg, men som jeg ikke fullt ut hadde sett eller gitt plass i meg selv.
Jeg hadde også dømt ekskjæresten for å være emosjonelt unnvikende. Det var ganske lett å se det hos ham. Mye vanskeligere var det å oppdage at jeg selv også var emosjonelt unnvikende.
Med det samme jeg møtte motstand, ble usikker eller redd i forholdet, trakk jeg meg ut. Kanskje ikke fysisk med en gang, men emosjonelt. Jeg lukket meg, trakk meg unna og forsvant ut av kontakten.
Det jeg hadde dømt så hardt i ham, måtte jeg plutselig møte i meg selv.
Det betyr ikke at alt jeg dømmer hos andre, nødvendigvis finnes på samme måte i meg. Men reaksjonen kunne være verdt å undersøke.
Hvorfor treffer akkurat dette meg så sterkt?
Nøytraliteten kunne jeg kjenne igjen på fraværet av denne kampen. Jeg kunne være sterkt uenig med noen uten å kjenne behov for å overbevise, forsvare eller dømme. Den andre kunne velge annerledes enn meg uten at mitt eget valg ble mindre riktig for meg.
Jeg visste hva som var mitt.
Sakte begynte jeg å se et mønster. Reaksjonene mine på andre kunne fortelle meg noe om hvor jeg sto i forhold til det som var viktig for meg. Hvor jeg gjorde andre større og meg selv mindre. Hvor jeg gjorde det motsatte. Og hvor jeg allerede sto støtt.
Det jeg fant under lagene
Samtidig fortsatte jeg å grave i mine egne verdier.
Jo lenger ned jeg kom, desto tydeligere ble det at noen av verdiene jeg hadde tenkt sto øverst, kanskje ikke gjorde det likevel. Andre, som jeg nesten ikke hadde regnet med, lå mye høyere enn jeg hadde forstått.
Da jeg etter lag på lag sto igjen med mine viktigste verdier i prioritert rekkefølge, så de slik ut:
1. Spiritualitet
2. Kjærlighet
3. Økonomisk frihet
4. Skapelse
Det interessante var ikke bare hvilke verdier som sto der. Det interessante var å holde dem opp mot livet mitt.
Kjærligheten hadde allerede vist meg det tydeligste gapet. Den var en av mine aller viktigste verdier, samtidig som det var her jeg hadde vært mest redd. Her hadde jeg satt andre på pidestall, dømt, forsøkt å kontrollere og mistet kontakten med meg selv.
Kjærligheten var min.
Men jeg hadde ikke alltid klart å leve den på en måte som kjentes som meg.
Økonomisk frihet
Økonomisk frihet overrasket meg mer.
Jeg hadde ikke tenkt på økonomi som en spesielt viktig verdi for meg. Men da jeg så på hva jeg faktisk hadde prioritert gjennom livet, ble det nesten komisk å hevde at den ikke var det.
Jeg eier mitt tiende hus. Jeg har kjøpt, pusset opp, investert og solgt gjennom store deler av voksenlivet. I praksis har jeg i lange perioder bodd gratis fordi verdistigningen har finansiert det neste.
Jeg hadde prioritert økonomisk frihet lenge før jeg kalte det en verdi.
Jeg er ikke helt der jeg ønsker å være. Jeg vil bygge et sterkere fundament. Men her kjenner jeg ikke den samme grunnleggende frykten.
Selv nå, når økonomien faktisk har vært stram nok til at jeg nylig måtte selge bilen for å få utgiftene til å gå rundt, ligger det en tillit under.
Dette finner jeg ut av. Jeg skal videre.
Jeg var ikke helt der jeg ønsket å være. Men jeg hadde heller ikke mistet meg selv.
Når jeg skaper, kommer jeg på plass
Og så var det skapelse.
Den hadde jeg nesten tatt for gitt. Som om alle mennesker går rundt med ideer som tyter ut og ting de bare må lage.
Men skapelsen går som en tråd gjennom hele livet mitt. Jeg skriver, designer, utvikler, får ideer, lager konsepter og starter prosjekter.
Og nå denne boka.
Når jeg skaper, skjer det noe med meg.
Jeg kommer på plass.
Det var kanskje noe av det jeg hadde lett etter da jeg satt der i mørket og lurte på hva jeg egentlig likte å gjøre.
Svaret hadde ligget foran meg hele tiden.
Og så var det nummer én
Spiritualitet.
Jeg måtte nesten le da den havnet øverst. Ikke fordi den egentlig burde ha overrasket meg. Tvert imot.
Jeg mediterer for eksempel hver eneste dag. Det er en av mine viktigste praksiser, og bare én av flere måter spiritualiteten lever i hverdagen min på.
Når jeg ser på hva jeg bruker tid og oppmerksomhet på, hvordan jeg orienterer meg i livet og hva jeg har tillit til, er det ganske tydelig.
Og her er jeg faktisk nøytral.
Jeg trenger ikke at du tror på det samme som meg. Jeg trenger ikke overbevise deg om at det jeg tror er riktig. Du kan tro ditt, og jeg kan tro mitt.
Jeg står støtt i det som er mitt.
Hvis jeg skulle finne én av verdiene mine som jeg lever helt naturlig, er det kanskje denne.
Og så oppdaget jeg noe mens jeg skrev dette kapittelet.
Det er nesten litt komisk:
Jeg skriver en bok om å oppdage seg selv.
Jeg skriver om det jeg har skjult.
Om kjærlighetssorgen.
Om såret.
Om skammen.
Om å være for mye og ikke nok.
Og så prøver jeg fortsatt å snike meg forbi spiritualiteten.
Jeg er nøytral i min egen tro.
Men er jeg nøytral i møte med andres mulige vurdering av min tro?
Nei.
Jeg er fremdeles redd for at du skal dømme meg.
Oisann.
Der var det visst enda en veiviser mot en ny oppdagelse.
Hva viser livet ditt?
Se på hvordan du faktisk lever livet ditt.
Hva får plass, ikke bare i kalenderen og på bankkontoen, men i tankene dine, oppmerksomheten din og valgene dine? Hva vender du tilbake til, igjen og igjen? Hva bruker du tid, energi og penger på? Hva leser du om, snakker om, lengter etter eller forsøker å forstå?
Der ligger det ofte spor etter det som virkelig betyr noe.
Men se også på hvordan du lever på de områdene som er viktigst for deg. Hvor kjenner du at du står støtt i deg selv? Hvor begynner du å tilpasse deg, kontrollere, sammenligne eller miste retningen?
Legg merke til menneskene rundt deg også. Hvem gjør du større enn deg selv? Hvem gjør du mindre? Og hvor klarer du å stå støtt i det som er ditt, selv når den andre velger eller mener noe helt annet?
Måten du lever på viser ikke bare hva som er viktig for deg. Den viser også hvor du lever i tråd med verdiene dine, og hvor du kommer bort fra deg selv.
Er det noe ved deg selv du fortsatt holder litt tilbake, fordi du ikke helt vet hvordan andre vil møte deg?
