Det er fint å forstå det som gjør vondt, men kanskje den viktigste forståelsen er hva som gjør godt?
Jeg merker at jeg har brukt mye av de siste årene på å forstå det som har gjort vondt. Forstå traumene, historien min, gamle mønstre og reaksjonene i kroppen. Og det har vært viktig arbeid. På mange måter har jeg kommet nærmere meg selv. Jeg har begynt å forstå hvorfor jeg reagerer som jeg gjør, hva kroppen forsøker å fortelle meg, og hvordan erfaringer fra fortiden fortsatt kan påvirke meg i dag.
Men det er noe annet jeg har begynt å bli nysgjerrig på. Hva er det egentlig som nærer meg? Hva gir meg glede? Sånn ordentlig glede. Den som kjennes tvers gjennom kroppen. Hva gir meg gåsehud? Hva gir meg ro? Hva vekker engasjementet mitt? Hva er det med enkelte mennesker som gjør at jeg bare faller inn i samtalen, glemmer tid og sted og kjenner at jeg er helt til stede?
Jeg har brukt mye tid på å forstå det som tapper meg. Men kanskje har jeg ikke vært like opptatt av å forstå det som fyller meg opp. Og når jeg først begynner å legge merke til det, oppdager jeg at det finnes overalt.
I varmen som brer seg gjennom kroppen etter et havbad. I badekaret, badstuen og den deilige følelsen av å komme inn i varmen igjen etter å ha utfordret komfortsonen.
I naturen. På fjellturene som har vært en så stor og viktig del av livet mitt. Dørstokkmila kan fremdeles være den lengste mila, men når jeg først er i gang, kjenner jeg hvor godt det er å ha kroppen i bevegelse. I yogaen, stillheten og meditasjonen.
I musikken, bøkene, skrivingen og skapelsen. I gode lukter, smaker, blomster og berøring. I det å lage mat, eller faktisk bare rydde og sortere. Små, sanselige opplevelser som gir en helt egen tilfredshet.
Og så er det alt det som berører meg. En konsert. Et lite barn. En parade, av alle ting. Jeg kan stå og se på mennesker som går sammen i en parade og plutselig kjenne gåsehuden bre seg, mens tårene presser på. Jeg vet ikke helt hvorfor. Kanskje handler det om fellesskapet. Om mennesker som kommer sammen om noe. Om å kjenne seg som en del av noe større.
Jeg trenger kanskje ikke forstå alt heller. Noen ganger holder det å legge merke til hva som skjer.
Gåsehud
Når jeg sitter i en coachingsamtale med et annet menneske, og vi nærmer oss noe vesentlig, får jeg ofte gåsehud. Det skjer gjerne akkurat i det øyeblikket hvor klienten begynner å få øye på noe i seg selv. En sammenheng som tidligere har vært vanskelig å se. En forståelse som plutselig faller på plass.
Og så skjer det noe. Noen ganger kommer tårene. Andre ganger latteren eller et gledesutbrudd. Noen synker tilbake i stolen, slipper spenningen i kroppen og blir nesten søvnige. Andre retter seg opp, får ny energi og begynner å snakke om alt de har lyst til å gjøre.
Jeg har lagt merke til at gåsehuden ofte kommer like før. Det er ikke noe vitenskapelig bevis på at noe bestemt skjer. Men for meg har det blitt et signal jeg kjenner igjen. Noe i møtet berører meg.
Og det er ikke første gang jeg har kjent denne følelsen. Jeg husker den fra tiden da jeg underviste på videregående skole. Når en elev hadde strevd lenge med å forstå noe i Photoshop, og vi sammen utforsket hvordan to bilder kunne settes sammen og smelte over i hverandre.
Og så, plutselig, gikk lyset opp.
«Å ja! Nå skjønner jeg!»
Det var en helt egen glede i å være vitne til det. Ikke fordi jeg hadde gitt eleven svaret. Men fordi eleven hadde funnet forståelsen selv. Jeg kjenner igjen akkurat den tilfredsheten i coachingrommet.
Jeg kan ikke forstå noe på vegne av et annet menneske. Jeg kan stille spørsmål, lytte, utfordre og være til stede. Men selve forståelsen må oppstå hos den andre. Og kanskje er det nettopp dette som berører meg så sterkt. Å få være til stede når et annet menneske oppdager noe i seg selv.
Jeg har ofte sagt at de øyeblikkene hvor jeg er aller mest til stede, er når jeg coacher. Da forsvinner nesten tiden. Jeg må ha klokke, og gjerne en alarm, for ellers kan samtalen fortsette langt utover tiden vi har satt av.
Jeg har tidligere tenkt at det handler om at jeg får legge bort meg selv. Men nå begynner jeg å lure på om det egentlig er motsatt. Kanskje er det nettopp i disse øyeblikkene jeg får være meg selv fullt og helt.
Tre timer som forsvant
For kort tid siden ble jeg invitert på date. Jeg hadde egentlig ikke tenkt at jeg var klar for det. Etter måneder med kjærlighetssorg og mange indre prosesser hadde jeg ikke akkurat lagt noen plan om å møte noen nye. Men det var noe med måten det skjedde på som gjorde meg nysgjerrig. Så jeg takket ja.
Og der satt jeg, overfor et menneske jeg ikke kjente fra før. Jeg trengte ikke finne ut om dette var mannen i mitt liv. Jeg trengte ikke forsøke å være en bestemt utgave av meg selv for at han skulle like meg. Jeg kunne bare være nysgjerrig.
Hvem er du? Hvor kommer du fra? Hvordan ser verden ut fra ditt ståsted?
Og det fine var å møte et menneske som også var nysgjerrig på meg. Vi snakket. Og snakket. Plutselig hadde det gått tre timer, og stedet skulle stenge.
Hvor ble tiden av?
Jeg kjente igjen følelsen. Den varme, gode følelsen av å være helt oppslukt av et menneskemøte. Det betydde ikke nødvendigvis at dette var mannen jeg skulle dele livet med. Kanskje var det det. Kanskje ikke. Men det trengte jeg heller ikke vite.
Det hadde vært et fint møte. Og det var nok.
I etterkant har jeg tenkt mye på dette. For store deler av livet har jeg kjent på en skam over ikke å ha fått kjærligheten helt til. Over relasjoner som ikke har vart, og forventninger som ikke har blitt innfridd.
Men så begynte jeg å se noe annet. Hvor heldig jeg egentlig har vært.
Jeg har møtt så mange fine mennesker. Mange fine menn. Jeg har fått oppleve gode samtaler, nærhet, varme, nysgjerrighet og kjærlighet. At noen av relasjonene senere utviklet seg på måter som gjorde vondt, betyr ikke at de gode øyeblikkene ikke var virkelige.
De var der. To mennesker som møttes. Som var nysgjerrige på hverandre. Som fikk være seg selv, akkurat der og da.
Og kanskje hadde jeg vært så opptatt av hva relasjonene skulle bli, at jeg noen ganger hadde glemt å verdsette det de allerede var.
Jeg ser hvor fort det kan skje. Etter noen møter begynner tankene å vandre. Hvem er han for meg? Hvilken rolle kan jeg få i livet hans? Hvor er dette på vei? Hvordan skal jeg være for at han skal velge meg?
Og plutselig er jeg ikke lenger bare i møtet med mennesket foran meg. Jeg er i mitt eget hode. I forestillingene om fremtiden. I behovet for å forstå, forutse og kanskje sikre meg mot å bli såret.
Det er ikke noe galt i å ønske seg en relasjon som varer. Eller å være nysgjerrig på hvor noe kan føre. Men jeg begynner å forstå forskjellen på å oppleve noe og å forsøke å oppnå noe.
For jeg vet jo hvordan det kjennes når jeg bare er til stede i møtet. I coachingrommet. Med gode venner. I samtaler med mennesker jeg møter helt tilfeldig, kanskje i flysetet på vei et sted.
Det er menneskemøtene som nærer meg. Ikke nødvendigvis hva menneskene kan gjøre for meg, eller hvilken plass de skal ha i livet mitt. Men selve møtet.
Den neste brødsmulen
Noen ganger trenger vi ikke vite hvor veien skal ende. Vi trenger bare å følge den neste brødsmulen. Det lille som vekker nysgjerrighet, gir glede eller kjennes riktig.
Som den uventede invitasjonen til en date. Eller lengselen etter et bad. Eller lysten til å gå på en yogatime.
Jeg vet at yoga gjør meg godt. Jeg vet hvordan det kjennes å gå inn i rommet, legge ut matten og lande i kroppen. Likevel kan veien dit være full av problematisering.
Har jeg tid? Orker jeg? Burde jeg heller gjøre noe annet?
Og så kan jeg begynne å lage en større plan. Nå skal jeg gjøre yoga hver dag. Eller fire ganger i uken. Nå skal jeg virkelig komme i gang. Plutselig har noe som egentlig skulle gjøre meg godt, blitt enda et prosjekt.
Men hva om jeg bare går på den ene yogatimen? Hva om den får være nok?
Det samme gjelder fjellturen. Jeg trenger ikke bestemme meg for å begynne å gå tur hver dag. Jeg kan bare ta på meg skoene og gå ut. Jeg trenger ikke gjøre badet til en ny rutine, eller meditasjonen til noe jeg skal mestre. Jeg kan bare følge den neste brødsmulen.
Det betyr ikke at jeg alltid skal velge det som er lett eller behagelig. Noen ganger ligger det som gjør meg godt, på den andre siden av noe som krever litt av meg.
Som å badet i det kalde havet. Først må jeg ut av komfortsonen. Kjenne kulden, pusten, kroppen som reagerer. Og så kommer varmen etterpå. Den deilige følelsen av å være levende. Eller fjellturen hvor den første bakken kjennes tung, før kroppen finner rytmen og sansene får mer plass.
Jeg trenger ikke alltid ha lyst til å begynne for å vite at noe gjør meg godt. Noen ganger trenger jeg bare å huske hvordan det kjennes etterpå. Og ta det ene lille valget.
Hva er dine brødsmuler?
Kanskje har du også brukt litt tid på å forstå hvorfor du reagerer som du gjør. Hvorfor du blir redd, trekker deg unna eller gjentar gamle mønstre. Men hvor ofte har du vært like nysgjerrig på det som gjør deg godt?
Hva får deg til å glemme tiden? Når kjenner du at kroppen faller til ro? Hva gir deg energi? Hva vekker nysgjerrigheten din? Hva får deg til å smile, le, gråte eller kjenne gåsehud?
Kanskje er det i møte med andre mennesker. Kanskje er det når du er alene. I naturen, musikken, når du skaper noe med hendene eller lærer noe nytt. Når du kjenner vinden mot ansiktet, eller når du setter deg ned med en god kopp kaffe og endelig får være i fred.
Det trenger ikke være store opplevelser. Og du trenger ikke forklare eller forsvare hvorfor de betyr noe for deg. Kanskje holder det å begynne å legge merke til dem.
Det er nettopp det jeg har begynt å gjøre. Og når jeg ser på hva som gir meg denne følelsen, begynner jeg å ane en sammenheng. Gåsehuden i coachingrommet. Samtalen som varer i tre timer. Yogaen. Havbadet. Fjellturen. Musikken som plutselig får tårene til å renne nedover kinnet mitt.
Opplevelsene er ulike. Noen gir ro, andre energi. Noen er fulle av bevegelse, andre av stillhet. Men det er noe de har til felles.
Jeg er der.
Ikke opptatt av hvem jeg burde være. Ikke nødvendigvis på vei mot noe annet. Ikke i gang med å analysere hva opplevelsen betyr, eller hva den skal føre til.
Jeg er bare til stede.
Kanskje er det dette jeg også begynner å forstå litt mer av. Hva tilstedeværelse egentlig er. Ikke noe jeg må prestere. Ikke en tilstand jeg skal forsøke å holde fast ved. Men noe som oppstår i de øyeblikkene hvor jeg får være fullt og helt meg selv.
Og kanskje trenger jeg ikke alltid forstå hvorfor noe gjør meg godt. Kanskje kan jeg noen ganger bare la det gjøre meg godt.
Jeg har brukt mye tid på å forstå det som har formet meg. Historiene, mønstrene, sårene og alt det jeg har båret med meg. Men jeg er mer enn det som noen ganger gjør vondt. Jeg er også alt det som vekker glede, nysgjerrighet, mening og liv i meg.
Og når jeg begynner å kjenne igjen det som gjør meg godt, begynner jeg også å få øye på hva jeg ønsker å gi mer plass til. Ikke fordi jeg skal fylle kalenderen med enda flere aktiviteter, eller gjøre livet til et nytt forbedringsprosjekt. Men fordi jeg kan begynne å følge de små brødsmulene, uten å måtte vite hvor de fører meg.
Et lite valg om gangen.
